Knock at the Cabin

Knock at the Cabin åpner med en rulletekstsekvens av groteske tegninger, kart tilsynelatende skriblet i et vanvidd, og anspent, uhyggelig musikk som gjør publikum begeistret for grusomhetene som kommer. Dessverre stopper enhver form for ekte spenning så snart resten av filmen starter, .

Filmen sentrerer rundt likekjønnede Eric (Jonathan Groff) og Andrew (Ben Aldridge) som har dratt på retrett i en hytte med datteren Wen (Kristen Cui). Deres idylliske familieferie blir raskt avbrutt av ankomsten av fire fremmede, ledet av en mann ved navn Leonard, (Dave Bautista) som forteller dem at de må velge å ofre et av familiemedlemmene for å redde hele menneskeheten. Hvis ikke vil de fremmede, som straks presenterer seg som Sabrina (Nikki Amuka-Bird), Adriane (Abby Quinn) og Redmond (Rupert Grint), slippe løs plager en etter en til hele menneskeheten er fortapt.

Det er verdt å merke seg at Bautista fungerer bra. Hans første møte med Wen er urolig på akkurat den rette måten, hans opptreden som Leonard gjennomgående føles nyansert, og han klarer å gjøre plottunge sekvenser severdige. Til slutt stammer det eneste organisk anspente handlingsøyeblikket i hele filmen fra Bautista på et bad.

Resten av denne filmen er dessverre ikke like overbevisende. Med unntak av flashback-sekvenser som ikke tilfører filmen noe av reell verdi, og noen korte scener i skogen, utspiller dramaet seg i den titulære hyttas hovedrom. Med en ekstremt liten kjernebesetning samlet på dette enestående stedet, og et plott som er forutsigbart av nødvendighet (det ville ikke være en veldig lang film hvis familien villig valgte å ofre en av sine egne med en gang), må filmen finne en måte å få publikum til å investere i karakterene sine, og det gjør den ikke.

Mens de fremmede en etter en rituelt ofrer seg selv og familien «sliter» med å bestemme hvem de skal ofre for å hindre at verden går under, vokste min intense likegyldighet overfor filmens krumspring og karakterenes død. Manuset gjør svært lite for å meningsfullt diskutere konflikten mellom samme kjønn ekteskap og religion som den elsker å ta opp sporadisk - kanskje i tilfelle du hadde sovnet og glemt at Eric og Andrew var sammen.

Riktignok gjøres det en interessant innsats for å undergrave posisjoneringen av de fire fremmede som apokalypsens fire ryttere. Leonard (Conquest) er en skolelærer som bryr seg mye mer om glede enn seier; Redmond (War) angrer på sin voldelige fortid og får juling fra Andrew uten å slå tilbake; Adriane (Pestilence) er kokk og sørger faktisk for mat til karakterene og til slutt er Sabrina (Death) en sykepleier som ikke bare pleier familiens skader, men nekter å drepe.

Denne kløkten undergraves når filmen tar seg tid til å stave ut sine egne åpenbare bibelske referanser for publikum, med vilje feilaktig for den saks skyld, for å prøve å gjenvinne et fnugg av rytternes menneskelighet og publikums behørige sympati for dem, selv om den tragisk nok ikke klarer å gjøre det. Enda mer latterlig er at kameraet spinner ekstreme nærbilder inn og ut av mørket når Eric og Andrew bestemmer seg for hvem av dem som skal ofres i filmens klimaks. Jeg tror ikke det kunne vært mer hardhendt hvis det prøvde.

Dette er en film som elsker å leke med belysning, ekstreme nærbilder og nederlandske vinkler blant andre teknikker for å prøve å signalisere til publikum hvordan de skal føle om karakterene. Enten det er for å menneskeliggjøre en karakter eller skape uro, er retningen for på nesen til å fungere. I stedet føles det som en slags emosjonell "paint by numbers".

Til syvende og sist er Knock at the Cabin en film med mye stil og ikke mye substans. Jeg vil forstå appellen til et karakterledet drama som dykker inn i temaet forhold mellom samme kjønn versus religion, men i forsøket på å være begge disse tingene klarer filmen dessverre ikke å gjøre det bra. Lenge før verden sto i fare for å ta slutt, håpet jeg at filmen ville gjøre det.