Kung-Fu Panda 2

Det er nok ikke bare denne anmelderen som er bitt av kampsportbasillen. For meg blir nemlig alt så mye mer interessant med en gang noe inneholder et snev av kampsport. Og av den grunn må vike. Da Dreamworks først annonserte Kung Fu Panda, spurte jeg meg selv umiddelbart "men blir det morsommere enn det tittelen har lært oss allerede: en lubben panda som slåss?" og lot det være med det. Inntil jeg så filmen, ble overrasket over de myke animasjonene, koreografien i de tilmålt humoristiske slagsmålene og hvordan store stjerner ga disse søte og skumle animasjonsfilmdyrene sin helt særegne personlighet.

Det som først og fremst gjorde Kung Fu Panda til en vellykket animasjonsfilm, såvel som parodi på den klassiske kampsportfilm, var at universet appellerte til både barn, barnslige, actionfilmelskere, foreldre og tullete onkler. Å ikke utnytte seg av en slik suksess skal vanskelig la seg gjøres, men det blir heldigvis med oppfølgeren som med forgjengeren: en skrullete animert familiefilm som alle kan like.

Det er fortsatt veldig morsomt å se Po og gjengen barke sammen i sinnssykt godt planlagte kampscener, og slå tredoble saltoer i en tid der tyngdekraften ennå ikke er oppdaget. Legg til Pos oppgjør med fortiden sin, den type adopsjonsproblematikk en gås vil oppleve overfor sin nå voksne, fortsatt morløse pandasønn, og klimaet er lagt til rette for en spretten identitetskrise for barn i alle aldre. Jeg vil til og med anbefale filmen til de som ikke er så stor fan av Jack Black: han er jo ikke pandaen Po, han er stemmen til pandaen, hvis det skulle være noen tvil. Og den jobben fikser han med upåklagelig timing.

Om det kanskje ikke er den filmen man bør prioritere fremfor sin sønns fødsel, er det definitivt en actionfylt og til tider følelsesladet animasjonsfilm med krefter til å underholde. På tross av at magen til Po ikke er like hysterisk artig lenger.