Lilo & Stitch

Av alle live-action-nyinnspillingene fra Disney, kan man si at Lilo & Stitch er en av de mest unødvendige. Originalfilmen er fortsatt relativt ny, og figuren er fortsatt enormt populær når det gjelder salg av merchandise. Likevel, etter å ha sett den nye filmen, regissert av Dean Fleischer Camp, er jeg overbevist om at dette vil bli en av de mest vellykkede nyinnspillingene kommersielt sett. Faktisk vil jeg si at dette vil bidra til å endre den negative oppfatningen som denne typen live-action-remakes har i offentligheten. Ikke fordi den er fantastisk, for det er den ikke, men den er god nok, og tilfører akkurat passe mye nytt til å rettferdiggjøre sin eksistens, samtidig som den er veldig trofast mot filmen alle elsker, slik at den ikke føles "respektløs", slik mange hevder at disse filmene er.

Ikke at de små vil bry seg så mye om det, de vil bare se den bedårende, men ekstremt slemme Stitch være rampete og skape kaos, noen ganger direkte farlig, hvor enn han går. Den nye filmen byr på enda mer av den typen humor, men den har også lagt til mer innhold for det eldre publikummet (mange av dagens unge voksne vokste opp med Lilo & Stitch da den var fersk og ny), som vil føle mer med Nani og hennes økonomiske og følelsesmessige problemer med å ta vare på Lilo helt alene. Det er en veldig god balanse mellom hjerte og slapstick-komedie.

Det hjelper også at filmen ser "bra nok" ut, det vil si at den ikke ser ut som om den er spilt inn på en green screen som senere er fylt med uhyggelige CGI-vesener og urealistisk lyssetting. Som seg hør og bør i disse live-action-prosjektene, er Stitch nå en lodden fotorealistisk skapning, men identisk i form med romvesenet vi alle kjenner og elsker. Det er en lærdom fra Sonic, og ikke noe å klage på, selv om noen voksne har sagt at de ikke liker den nye Stitch, men barn vil elske den på samme måte som vi alle gjorde med den opprinnelige 2D-tegningen.

Alle de andre ikke-menneskelige figurene får nye realistiske redesign, men med noen viktige endringer når det gjelder Pleakley og Jumba, med stemmer fra Billy Magnussen og Zach Galifianakis, som også dukker opp i menneskelig form, kanskje for å redusere budsjettet og regne med noen mer kjente ansikter i den menneskelige rollebesetningen. Den fortsatt ukjente Sydney Elizebeth Agudong (som fikk motbør for å være for hvit i forhold til originaldesignet) får rollen som Nani, og hun gjør en fin, men ikke minneverdig jobb, mens Maia Kealoha gjør en sjarmerende filmdebut som Lilo. Tia Carrere, den opprinnelige stemmen til Nani, spiller en ny rollefigur, mens Courtney B. Vance spiller Cobra Bubbles. Til og med Chris Sanders, den opprinnelige regissøren, er tilbake for å legge stemme til Stitch, til tross for at han lenge har jobbet for den kompetente DreamWorks (han regisserte How to Train your Dragon og nylig The Wild Robot).

Etter å ha sett begge filmene etter hverandre, synes jeg denne nye versjonen av Lilo & Stitch er bedre enn originalen, men ikke så god at den kan erstatte den. Historien er den samme, men den nye versjonen gir Nani litt mer dybde, gir henne en ny bakgrunn og plasserer henne i filmens emosjonelle kjerne, selv om hun fortsatt føles litt underutviklet. Den har en tendens til å understreke litt for tydelig (eller bokstavelig talt si høyt) noen av plotpunktene og karaktermotivasjonene som er underforstått eller antydet tvetydig i originalfilmen, som om de ikke stolte på at publikum (kanskje små barn) ville forstå. Det gjør ikke filmen tung eller noe sånt, og for det meste er alle små justeringer her og der i manuset velkomne, selv om de ikke tilfører så mye nytt.

Det er ikke mange endringer, bortsett fra slutten, som, kanskje til fansenes skuffelse, har kvittet seg med Gantu, den gigantiske skurkaktige hai-dingsen. Derfor har hele den avsluttende jagescenen blitt gjort om og betydelig redusert i omfang. Selv om det kan være av budsjettmessige årsaker (filmen kostet angivelig 100 millioner dollar, noe som er mindre enn halvparten av The Little Mermaid, Aladdin, Mufasa eller Snow White), synes jeg det er en av de bedre endringene. Det eliminerer en del overflødigheter, gjør Lilo og Nani mer proaktive, og legger til et mer symbolsk og tårefremkallende emosjonelt klimaks som kan overraske deg.

Hvis du er skuffet over at filmen ikke utdyper Stitchs mytologi og at romvesenene spiller en enda mindre rolle enn før, bør du ikke bekymre deg. Denne filmen kommer høyst sannsynlig til å bli en kjempesuksess, så en oppfølger vil nesten helt sikkert komme, og med tre direkte-til-video-oppfølgere og en serie på 65 episoder (som du kan se på Disney+) å låne elementer fra, kommer det til å bli mye mer Lilo & Stitch i fremtiden. Den har faktisk allerede noen morsomme påskeegg for fansen...

Lilo & Stitch er ikke overveldende eller noe sånt, og som nyinnspilling er den litt uskyldig og trygg, noe som er forståelig, men kanskje litt skuffende, siden originalen ble hyllet for hvor mye den brøt med den tradisjonelle Disney-kanonen og den mer barnslige humoren. Det gjør den imidlertid ikke mindre underholdende og sjarmerende, og den føles fortsatt forfriskende på sin egen måte, som en Hawaii-ferie fra den slitne prinsesse/fantasi/talende dyr-tropen i Disney-film, og selv om den ikke vil forbløffe voksne, vil den glede de fleste av dem, mens barn vil elske den over alt på jord. Endelig en ekte vinner for Disney.