LIVE
logo hd live | The Walking Dead: The Final Season - Episode 4
Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor Norge
film-anmeldelser

Marvel's The Punisher: Sesong 2

Første sesong av Netflixs The Punisher-serie delte kritikerne og seerne, og Eirik er ikke i tvil om at andre sesong vil gjøre det samme.

Jeg klarte aldri å like Jon Bernthal da han var med i The Walking Dead. Han passet rett og slett ikke figuren. Alt ble litt for overdrevet, og han fikk sjelden rom til å overbevise meg. Skepsisen var derfor ganske stor da han fikk rollen som Frank Castle i Netflixs The Punisher-serie. Den forsvant heldigvis for vinden etter første sesong. Bernthal er rett og slett hevneren, og Netflix visste akkurat hvordan de skulle bruke ham. Dessverre visste de ikke helt hvor mange ganger de måtte minne oss på at familien hans ble drept og akkurat hvor ekstrem Castle er, så første sesong delte virkelig publikum. Sesongen hadde uansett nok godbiter til at majoriteten var klare for å se mer da sesong to ble annonsert. Har Netflix gjort et smart valg ved å la The Punisher være en av de få Marvel-seriene som overlevde den store rensingen i fjor? Svaret avhenger av hva du er ute etter.

Marvel's The Punisher: Season Two følger nemlig mye av den samme oppskriften som første sesong. Castle har kommet seg ut av New York, og lever livets glade dager mens han reiser fra sted til sted. Eller, bar til bar virker mer korrekt. Vi får raskt inntrykk av at han i hovedsak prøver å glemme fortiden med et par drinker og kvinner hver kveld. Sistnevnte kom ganske brått på for min del. Med tanke på hvor mye han har gått gjennom for å ta hevn er det merkelig å se at det bare tar noen minutter før han plutselig er i seng med en annen kvinne. For all del, de bruker mye av tiden etter kosen til å snakke om fortiden hans, men for mitt naive hode blir det uansett rart. Da hjelper det ikke akkurat at måten han dras inn i en historie fylt med blod og gørr på er som tatt ut av intet også.

En ung jente spilt av en helt grei Giorgia Whigham befinner seg tilfeldigvis i samme bar som Castle to kvelder. Hun virker litt nervøs når hun går på toalettet, så det lukter ugler i mosen når en mistenkelig gruppe følger henne hakk i hæl. Godhjertet som han er følger Castle etter, hvor han så stoppes i døren av en kar som ikke ønsker at andre skal se hva som foregår innenfor. Nysgjerrigheten tar overhånd, så to sekunder etter på ligger han der med brukket nese mens det slenges både dolokk og vasker til alle kanter i toalettrommet siden de tissetrengte vennene hans var mindre hyggelig mot tenåringsjenta. Her er det tydelig at skaperne har forstått at kampsekvensene var noe av det beste i første sesong. Bernthal får vise akkurat hvor godt trent og koordinert han er mens han viser The Punishers oppfinnsomhet ved å utnytte både keramikk, belter og dører til å eliminere motstanderne på måter som er både kule og effektive. Deretter er det vel bare å få vite hvorfor noen er ute etter denne tenåringsjenta? Nope. Hun nekter å si det, så da lar han vel henne bare gå eller tar henne med til politiet? Igjen; nope. Castle velger nemlig å nærmest kidnappe henne. Dermed er et nytt helvete igang.

Marvel's The Punisher

Jeg tenkte sjeldent over motivasjonen for all drepingen og gladvolden i første sesong, men i de første tre episodene av denne sesongen satt jeg bare med hodet på skakke mens jeg prøvde å finne ut hvordan noen rolige barturer ble forvandlet til en New York-retur og mer gladvold. Heldigvis reddes noe av denne skepsisen av at sesongen utforsker stadig mer av Castles psyke, og ser nærmere på hvordan han har havnet i de ulike situasjonene. Landingen er ikke perfekt, men personlig synes jeg det var gøy å se hvordan serien reflekterte litt over sitt eget konsept. Slike refleksjoner er ikke akkurat dagligdagse for oss som har lest tegneserien, men den første sesongen gjorde det klart at Netflix ikke lager en blåkopi av Punisher-universets mest kjente historier.

Noe annet som blir med videre fra første sesong er Billy Russo og en overflod av drømmesekvenser. Legenes antydninger om at Russo ikke ville være den samme som før om han noen gang våknet opp viser seg å stemme. "Pretty boy" husker ikke noe av det som skjedde etter militæret, men arrene som preger ansiktet hans etter tivoliet minner han ekstremt ofte på at noen gjorde noe fryktelig mot ham. Dette blir vi minnet på hvert femte minutt ved at Russo har mareritt og flashbacks til et dødningshode og de smertefulle skrikene som kom ut av ham da dette "noe" skjedde. Drømmesekvensene var noe av det kjedeligste forrige gang, og Russos er prikk like. Gjentakelser er noe av det verste jeg vet, så når jeg får over ti episoder med slikt blir jeg mildt sagt dratt ut av en ellers ganske grei historie. Absolutt alt av tempo og fremgang i historien bremses til nærmest et stopp når Netflix tror jeg har hukommelsen til en gullfisk. De fleste kan forstå at han strever med noe PTSD-aktig etter én slik opplevelse, kanskje to. Når det bikker tosifret mister jeg all sympati for Russo, og ønsker bare han skal dø. Vi har nemlig en annen slemming som lett kunne styrt historien alene.

Jentas problemer introduserer oss for John Pilgrim, spilt av en Josh Stewart som er den perfekte alt-right-kristne karen. Slemminger som klarer å blande ære og ærlighet med ondskap har alltid fascinert meg, så den mystiske skikkelsen pirrer nysgjerrigheten nesten hvert eneste sekund han er på skjermen. Pilgrim er for det aller meste den rake motsetningen til Russo, noe som fører til flere gode stemningsendringer gjennom sesongen.

Marvel's The Punisher

Han kommer uansett ikke skikkelig inn i historien før det har gått et par episoder, så når Russo samtidig befinner seg på sykehuset en god stund føles det som om de første episodene er mer som filler. Du har sett det meste før. Både Dinah og Curtis har noe av den samme utviklingen som sist (utenom at sistnevnte er mer villig til å få fingrene skitne), forholdet mellom Castle og ungjenta står nesten på stedet hvil og Russos mareritt blinker over skjermen gang på gang uten nevneverdig fremgang. På den annen side gjør denne trege starten sitt for å fremheve intensiteten og slåsskampene når ting først tar av etter to, tre episoder. Hadde dette tempoet klart å holde seg på topp gjennom flere episoder ville jeg nok sett flere en tre episoder om gangen. Problemet er bare at drømmesekvensene, noen umotiverte valg du rett og slett bare må overse i popcornunderholdningens navn og noen repeterende samtaler gjør sitt for å senke pulsen til bunns mellom blod, gørr og interessant figurbygging.

Enkelt sagt er dette mer The Punisher. Likte du første sesong er sesong to noe du bare må se. Om du derimot ikke likte at drapsmetodene var litt nedtonet i forhold til tegneserien, og hvordan enkelte sekvenser ødelegger alt av flyt retter ikke denne sesongen nevneverdig på noen av dem. Sett under ett sitter jeg uansett igjen med et ønske om å se mer. Jon Bernthal og Josh Stewart gjør fremragende arbeid som henholdsvis Frank Castle og John Pilgrim, mens actionsekvensene har blitt skrudd akkurat nok opp til vise mer av hevnerens kreativitet, og dyptdukket i personligheten hans har til tider fått meg til å reflektere over både han og serien. Er du i det hele tatt nysgjerrig foreslår jeg at du ser de tre første episodene på Netflix. Merker du det minste snev av nysgjerrighet for fortsettelsen er det bare å peise på, mens du bare kan gå tilbake til tegneseriene om pulsen forblir uberørt.

Marvel's The Punisher
07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Heftige kamper, Jon Bernthal, Interessant dypdykk i Castles psyke, John Pilgrim er en verdig slemming
-
Store tempoproblemer, En del filler-episoder, Russos mange drømmesekvenser,
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene