Despicable Me-serien har pågått så lenge at alle burde vite hva de kan forvente seg av disse filmene: enten elsker man dem, eller så hater man dem. Eller, ja, kanskje man bare tolererer dem: de har sin sjarm, noen morsomme vitser, og stemmeskuespillet er flott, men å sitte gjennom nitti minutter med vrøvl og slapstick-humor med dumme historier og enda dummere karakterer kan være en tålmodighetsprøve.
Minions & Monsters har imidlertid noen spesielle elementer som skiller den fra resten av filmene (det vil si fire Despicable Me-filmer og to tidligere Minions-filmer). Den syvende filmen i serien er faktisk en svært smart hyllest til det klassiske Hollywood, og understreker at Minions' fysiske komedie virkelig er en videreføring av komediene til Chaplin og Buster Keaton, hvis innflytelse vil merkes for alltid.
Selvfølgelig er filmen fremdeles rettet mot barn, men den er full av referanser for filmelskere, siden den utspiller seg i Hollywood på 1920-tallet, der oppfinnelsen av lydfilmen utgjør en sentral del av historien. Første halvdel av filmen er en fryd og utnytter settingen fullt ut, med en svært lang prolog som nesten utelukkende består av minionspråk - noe som nesten føles som en stumfilm, der historien fortelles gjennom handling og uttrykk. Dessverre går andre halvdel tilbake til en mye mer konvensjonell stil som glemmer utgangspunktet og kunne ha utspilt seg hvor som helst.
Minions & Monsters minner veldig om Minionene selv: kaotisk, uforutsigbar, uten hensyn til regler eller logikk. I det ene øyeblikket kan de overraske deg med et genistrek, bare for å skuffe deg minutter senere ved å gå tilbake til sine idiotiske vaner. Det er nesten to filmer i én, og dessverre er den første filmen den klart beste. Allerede fra åpningssekvensen, med ekte klipp fra de aller første filmene laget av Muybridge eller brødrene Lumière blandet med Minions, begynner du å tenke at du er vitne til noe spesielt.
Ja, det er nok en rekke referanser med lite substans mellom seg, men det er ikke de typiske 80-talls-popkulturreferansene som fortsatt lar seg kommersialisere, og som vanligvis dukker opp i slike filmer. I stedet er det et langt, kjærlig og ofte hylende morsomt kjærlighetsbrev til den klassiske amerikanske filmen, noe man sjelden finner i en barnefilm. Alle som ser første halvdel av filmen, som skildrer Hollywood før den store depresjonen med så enorm hengivenhet og romantikk, vil sannsynligvis utvikle en viss interesse eller nysgjerrighet for den epoken, og hvis et barn blir filmelsker av å se en Minions-film, vil denne filmen ha vært mer enn verdt det.
Dessverre, akkurat i det øyeblikket den kunne blitt spesielt interessant - og faktisk gripende utover å være en rask strøm av referanser - tar historien noen virkelig merkelige vendinger, noen karakterer blir forlatt og nye karakterer blir introdusert som føles helt malplassert (og noen anakronistiske, som skildringen av pulp-science-fiction et par tiår for tidlig), og den blir til en mye mer konvensjonell film.
Det er Minions, og det er monstre, så det er ikke slik at den ikke innfrir løftet sitt, og den beholder fortsatt noe av det merkelige fra første halvdel, men helt i tjeneste for en mye mer forutsigbar historie som tar seg selv litt for alvorlig, i tillegg til at den avviker for mye fra Hollywood- og tidlig filmkonteksten som gjorde filmen så mye mer interessant. Den er grei i seg selv, men det er det vanlige man kan forvente av Minions, noe som er en skuffelse etter en mye mer underholdende første halvdel... men filmens kjernepublikum vil sannsynligvis like den andre halvdelen bedre, som er betydelig mer actionfylt og full av søte små monstre.
Til slutt er det en bittersøt følelse av en forspilt mulighet: Illumination var svært nær ved å lage en virkelig fengende Minions-film, en som hyller Hollywoods opprinnelse og særlig de stumme komediene fra Chaplin og Keaton, som Minions skylder alt. Men de gamle vanene til Illumination, som også preger Super Mario-filmene, består: manglende evne til å satse fullt ut på én idé, til å gi karakterene rom til å vokse og skinne, tendensen til å bombardere seeren med alle ideene de har hatt uten filter, bare for å se hva som fester seg, uten først å tenke på om det faktisk fungerer eller gir mening, eller om det vil gjøre filmen bedre i stedet for oppblåst. I det minste kan vi med « Minions & Monsters » trygt si... at den ikke er «halvt dårlig».
