Nosferatu

Jeg hadde de høyeste forventningene til Nosferatu, og det er ganske åpenbart hvorfor. Jeg elsker skrekkfilmer, jeg studerer dem, utforsker dem og prioriterer dem. Jeg synes Robert Eggers har sansen for sjangeren, og det bevises i The Witch, The Northman og til en viss grad The Lighthouse (som andre ser ut til å like litt bedre enn meg). Poenget er at alle stjernene står på linje her; Robert Eggers' gotiske, dramatiske stil, hans beviselig avanserte forståelse av sjangeren, og den mest legendariske skrekkhistorien noensinne - Nosferatu.

Bedre blir det ikke, og etter en slående trailer som oser av typisk Eggers-energi og ganske solide anmeldelser fra pressefolk som har sett filmen på diverse filmfestivaler, satte jeg meg som sagt ned i kinomørket med de høyeste forventninger.

Så tenk deg min overraskelse da jeg to timer senere forlot det samme mørket en smule skuffet. Jeg skal ikke bruke spalteplass på å argumentere for at filmen er direkte dårlig, langt derifra, men jeg skal kontekstualisere skuffelsen litt, og forklare hvorfor jeg ikke føler at den faktiske effekten av filmen helt lever opp til forventningene skapt av de paratekstuelle omstendighetene.

Nosferatu forteller historien om Thomas og Ellen Hutter, spilt av Nicholas Hoult og Lily-Rose Depp, som nettopp har giftet seg, men bryllupsreisen deres blir avbrutt av en nødvendig reise for Thomas, som på grunn av sin nye jobb må reise til Transilvania for å møte klienten grev Orlokk (spilt av en ugjenkjennelig Bill Skarsgaard), som vil ha personlig service da han ønsker å kjøpe et stort gods i Hutters hjemby, Wisburg i Tyskland i 1838. Som de av dere som kjenner historien allerede vet, er grev Orlokk Nosferatu selv, og han har forelsket seg i Ellen Hutter, og plutselig er alt Thomas elsker i fryktelig fare. "Han kommer", sier de som aner at noe ondt er på vei.

For det første er mange av filmens sentrale aspekter mer enn bunnsolide. Lily-Rose Depp leverer en mildt sagt storslått prestasjon som Ellen, og hennes tilstedeværelse er både uendelig fysisk og fantastisk nærværende. Hvis du var i tvil etter å ha sett henne skuffe i The Idol fra Euphoria-skaperen, kan du tro om igjen - hun har spennvidde og hun er briljant. Hun flankeres av solide prestasjoner fra Hoult og Willem Dafoe, og selv om Aaron Taylor-Johnson svinger mer i sin effektivitet, er filmen i det store og hele godt spilt.

Det er ikke noe galt med Skarsgaards prestasjon, men her treffer vi virkelig en sentral nerve som er en av filmens store skuffelser. Eggers sliter nemlig med å skape spenning. Hele første akt er en eneste stor spenningsøvelse som forbereder publikum på den altoverskyggende ondskapen som utgår fra Orlokks slott, og selv om Eggers velger en passende skranglete dybde i Skarsgaards stemme, er hans faktiske fremtoning rett og slett ikke skremmende nok til å holde ham skummel særlig lenge. Denne tolkningen ligger ganske nær forlægget, og de erfarne blant dere vil vite at Orlokk faktisk eksponeres ganske mye som karakter i løpet av andre halvdel. Selv om dette er bra for karakteren hans, bidrar det bare til å tømme den skumle ballongen ytterligere, og selv om filmen også fokuserer på seksualitet, overtro og en rekke andre alvorlige temaer, er det likevel som om Eggers tror vi gjemmer oss bak kinosetet når Orlokk gjør sin entré i en gitt scene, men gjennom overeksponering og en karakter som ikke på langt nær er så skummel som håpet, blir han ikke den altoppslukende tilstedeværelsen som filmen posisjonerer ham til å være.

De sier "ikke vis oss monsteret", men det kan man faktisk gjøre. Det handler om å holde mysteriet, forventningen og frykten i sentrum, og etter hvert som selve handlingen tar over for den spenningen som så effektivt ble etablert i første halvdel, begynner Nosferatu til og med å bli litt... lang?

Når det er sagt, er hver eneste scene konstruert med en teknisk oppfinnsomhet som man rett og slett ikke ser hver dag eller hvert år. Eggers benytter seg av de samme gotiske skrekkverktøyene som fungerte så godt i The Witch, og lyssetting, kontraster og kameraføring er alle utført med prisverdig presisjon. Det er en mester i arbeid, og Eggers har blikket, men vet også tydeligvis hvordan han skal omgi seg med talenter som forstår hans visjon.

Nosferatu Orlokk er et minneverdig, vel gjennomført tilskudd til hans etter hvert imponerende katalog, og han er fortsatt en av regissørene man bør følge med på, spesielt hvis man liker skrekksjangeren, men også hvis man ikke gjør det. Nosferatu er en god film, men klarer ikke å innløse den enorme sjekken som er utstedt, og som kombinerer så mye potensial i både selve historien, den medfølgende ikonografien og talentet både foran og bak kamera. Jeg skulle ønske at Orlokk hadde blitt brukt mer sparsomt, selv om det gikk på bekostning av trofastheten mot kildematerialet, og at det hadde blitt gjort mer arbeid med hans karakter og ansikt. Men dette er ikke en film du kommer til å angre på at du så, det er helt sikkert.

"Han kommer".