Presence

Få regissører i Hollywood har en så eklektisk stil og en så variert historie som Steven Soderbergh. Man kan si hva man vil om filmene hans de siste tre tiårene, men han har aldri stått stille eller sluttet å utfordre seg selv, og de fleste kan peke på en film eller to, enten det er en del av Oceans-trilogien, Traffic, Erin Brokovich, eller den deprimerende Contagion, som de liker.

Så det er helt i tråd med Soderberghs modus operandi å plutselig lage en skrekkfilm med NEON, som nylig har hatt stor suksess med Longlegs og Cuckoo, men dette er ikke bare et betydelig sjangerskifte, men også en slags dogmefilm i og med at det er en slags innebygd begrensning som spiller en ganske sentral rolle i måten du forstår filmen på. Og den heter forresten Presence.

For det første utspiller hele filmen seg i bare ett hus, utelukkende. For det andre er hele filmen filmet i førstepersonsperspektiv, og hvem sitt perspektiv er det? Vel, det er, tilsynelatende om ikke annet, selve "Presence" som hjemsøker familien Payne i New Jersey. Man kan si hva man vil om utførelse og effekt her, og det vil vi selvfølgelig, men når det gjelder å flytte grensene for hvordan vi forstår kameraets rolle i film, og spesielt hvordan spenning kan bygges opp hvis det du er redd for å se alltid er "bak deg" - det krever mot, og en vilje til å snu opp ned på forventningene - kø Soderbergh.

I Presence finnes det ingen jump scares, bare den evige spenningen som kommer naturlig av følelsen av at noe er galt. Noe ubestemmelig, noe vagt og uhyggelig som hele tiden, filmen igjennom, befinner seg like utenfor kameraets og synsfeltets rekkevidde. Det er på en måte slik det må være, siden du er "spøkelset" her, du er spøkelset, du er den som er til stede og lusker rundt familien Payne gjennom en rekke lange tagninger som ofte trekker litt for lenge ut i tid, alt for å skape spenning ut av det faktum at du ser på en familie som ikke vet at de blir overvåket.

Det er i seg selv et nyskapende premiss, og alt kameraarbeid, lyddesign og scenekoreografi er bygget opp rundt dette ene premisset. Det er konseptuell filmkunst i sin ytterste konsekvens, der all historiefortelling tjener en gimmick. Det er litt som Hardcore Henry, samtidig som det er noe helt annet, men analogien står et sted i sin kraft.

Det er også kamerabevegelsene, lysteknikken og koreografien som må stemme for at kameraet i førsteperson skal imponere. Det er Lucy Lius hypnotiserende prestasjon som Rebecca Payne, det er det tykke lydtapetet som gjør stillheten så utrolig høy, det er som en teknisk øvelse i hvordan Soderbergh får en god start og holder på oppmerksomheten helt til rulleteksten er slutt.

Men samtidig, som selverklært skrekkfilmfan, savner jeg noe litt mer håndfast her, eller en fremkalling av noe karakterene våre kan være genuint redde for. Denne vinklingen brukes også som en slags kikkervinkel, der familiedynamikk, bedrag og kjærlighet står i fokus - men til tider kan man faktisk glemme at man er... ja, spøkelset, og i stedet bare betrakte det som en mer jordnær kameravinkel, og det er ikke det som er poenget.

En skrekkfilm skal med andre ord ikke overeksponere monsteret sitt, det er helt sikkert, men i Presence vet man ganske godt at monsteret aldri vil bli eksponert i det hele tatt, og det tar bort noe av den spenningen filmen til tider mesterlig klarer å bygge opp.