Det finnes noen filmhelter som utvikler seg til å bli kultfigurer for generasjon etter generasjon. John Rambo er uten tvil en av disse, hans brutalitet og egenrådighet var i en egen klasse for 20 år siden og er det den dag i dag. Likevel er det med en viss skeptisk jeg registrerer at den aldrende kampmaskinen er tilbake. Mannen begynner å tross alt å trekke på årene og det krever ikke forstørrelsesglass for å se at kroppen til Sylvester Stallone har sett bedre dager.
Rambo har gått lei kommunister og skytevåpen, du kan vel si at han har lagt inn årene der han lever svært sparsommelig i Thailand. Den eneste formen for kamp han deltar i er jakten på slanger og krypdyr i nærområdet, men når en gruppe misjonærer han har hatt kontakt med blir tatt til fange av noen brutale opprørere og deres general våkner gamle Rambo til live. Da gjelder det å skygge banen hvis du ønsker å forlate området med livet og lemmene i behold. Det gjelder å velge riktig side og det er ingen tvil om hvem som kommer til å vinne.
Gjensynet med Rambo var som forventet, det historien og manus mangler tettes igjen med skuddsalver og hensynløse kampscener. Du kødder ikke Rambo - sånn er det bare.