Rebel Moon - Part One: A Child of Fire

Med Rebel Moon føles det som om verden har kommet til en enstemmig konklusjon: Zack Snyder er en idiot som bør holde seg unna nærmeste filmkamera og holde seg innelåst i et bittelite kosteskap der han ikke kan skade filmverdenen med sine tenåringsfantasier lenger. Jeg har nå påtatt meg den ganske skremmende oppgaven å anmelde denne filmen.

Rebel Moon er en fullstappet popkulturell remix av alle mulige franchiser og sjangre. Hippogriffer og naziundertøy blandes rikelig med space western og cyberpunk i det som burde vært en nerds våte drøm, men som aldri klarer å finne sin egen identitet i det som best kan beskrives som smakløst science fiction-snusk. Sjangerblandingen minner mest om den ultratrashy Jupiter Ascending, som forsøkte å blande space opera med Askepott i et desperat forsøk på å finne et yngre publikum. Rebel Moon har ingen annen tenkelig målgruppe enn Snyder selv, som mest sannsynlig har onanert til alle de umotiverte slow motion-effektene i klipperommet.

Hva med handlingen? Fredelige bønder blir invadert av Imperiet, som tar alle avlingene deres for å undertrykke dem. En av disse bøndene, Kora - en mager tidligere Imperium-soldat - slår imidlertid tilbake og bestemmer seg for å beskytte sitt nyvunne hjem ved å samle en hær fra alle hjørner av galaksen. Det er forutsigbart, stygt og direkte dumt, men det fungerer teknisk sett som et premiss. Etter ca. 30 minutter skjønner man imidlertid at filmskaperne har glemt alt om drama og emosjonelle innsatser, for resten av filmen inneholder ingen. Ikke i det hele tatt. Null. Nada! Resten av A Child of Fire består faktisk av en rekke sideoppdrag fra et science fiction-spill som så vidt bindes sammen av en tråd som knapt er til å ta og føle på.

Karakterene opptrer mer som pludrende maskiner som går fra punkt A til punkt B for å samle en opprørsstyrke og spytter ut latterlige replikker, men det er ingen emosjonell drivkraft bak karakterene overhodet. Det er nok av tilbakeblikk som invaderer seeren med bakgrunnsinformasjon, og det er nok av scener der klønete karakterer forteller deg hva de føler, i stedet for å vise det. Dialogen består for det meste av eksposisjon, og den emosjonelle dialogen er så banal at man kan se smerten i skuespillernes øyne når de spyr ut den ene infantile replikken etter den andre. Det er blodløst, tannløst og fantasiløst på nesten alle måter, rett og slett. Se bare på Ed Skrein i rollen som filmens antagonist, en overleppete andefjesnazist som slår folk med en gammel stokk. Ta den, Vader og Hans Landa!

Mangelen på en historie er imidlertid det som skader filmen mest. Dette er mer en bro til neste film enn en film i seg selv. Det hele føles som en serie med kule tegneserieklipp fra forskjellige tegneserier uten en større sammenheng, og det er rett og slett bedøvende kjedelig og forstyrrende å se på. Det brukes mer tid på å bygge opp dette universet enn på selve karakterene, som her føles som en ettertanke. Snyders visuelle skarphet mister raskt glansen i den slurvete regien og de grøtete green screen-effektene. Det er forventet at Snyder foretrekker stil fremfor substans, men selv stilen er ikke spesielt tiltalende her. Firefly-, Heavy Metal- og Warhammer-influensene fungerer bare ikke hvis det hele likevel føles som en mer påkostet The Witcher: Blood Origin.

Noen ganger kan det være morsomt å kutte ned en film, men dette er mer tragisk enn morsomt. Rebel Moon hadde fungert bedre som en fire timer lang Director's Cut der man kunne se Snyders lidenskapsprosjekt i sin helhet, for jeg vil neppe regne A Child of Fire som en film. Rebel Moon har blitt markedsført som en "Star Wars for voksne", men når alt kommer til alt, viser Star Wars seg å være langt mer voksen enn det Snyder har skitt ut. God jul, Zack Snyder, og takk for kullbiten.