Rental Family

I en stadig mer støyende og hektisk verden er det befriende og betryggende å møte historier som faktisk tør å ta det litt roligere. Å være lavmælt og menneskelig, hoppe over det høylytte og bombastiske og i stedet fokusere på de små detaljene i hverdagen. Og det er akkurat det Rental Family gjør. Det er en stille, varm og uventet treffsikker liten fortelling om ensomhet og den evige lengselen etter tilhørighet, selv om den bare er på liksom.

I sentrum av det hele står Philip (spilt av Brendan Fraser), en amerikansk skuespiller som har havnet i Tokyo etter at karrieren sakte, men sikkert har gått i stå. Han er ikke bitter, men snarere resignert, og har etter hvert akseptert situasjonen for det den er. Livet blir tross alt sjelden akkurat slik man hadde forestilt seg. Men når han snubler over en mildt sagt uvanlig jobb - i et selskap som leier ut mennesker som familiemedlemmer og venner - åpnes døren til en verden som er like absurd som den er følelsesladet. Philip blir plutselig far, sønn eller nær venn - men på bestilling.

Fra et vestlig perspektiv kan konseptet virke underlig, og det hadde utvilsomt vært lett å avfeie det hele som en skrudd komedie eller kynisk satire. Men Rental Family og regissør Hikari har valgt en helt annen vei. Her behandles temaet med respekt og ærbødighet, og scenene får lov til å utspille seg og ta sin tid. Hvert møte mellom Philip og klientene hans blir en liten historie i seg selv, ofte konstruert ut fra tilsynelatende hverdagslige situasjoner. En spasertur i parken, et skolemøte, en samtale på en restaurant - det er her filmen virkelig finner sitt hjerte.

Brendan Fraser er, uten overdrivelse, helt enestående i rollen, og etter sitt mer enn velfortjente comeback de siste årene fortsetter han å bevise for verden hvilken mesterlig skuespiller han er, og hvorfor han er så utrolig lett å like. Hans tolkning av Philip er perfekt balansert - like deler keitete og forsiktig, nesten usynlig for omverdenen - men også genuint empatisk. Det er kontrollert og beskjedent, fritt for store gester, og man føler virkelig hvordan han sakte og gradvis innser sin betydning, og at selv om relasjonene er påtatt, så er ikke de emosjonelle båndene det.

Et av filmens mest rørende forhold er det mellom Philip og den unge jenta Mia, som han er hyret til å leke far for. Samspillet mellom dem er lavmælt, men utrolig effektivt. Det er ikke oversentimentalt eller tåredryppende, men fokuserer i stedet på den stille tristheten som hviler over henne og hele situasjonen. Lengselen og den forsiktige gleden som Philip klarer å bringe med seg. For selv om Rental Family i bunn og grunn er ganske enkel, er spørsmålene den reiser alt annet enn det.

I motsetning til mange andre filmer der Tokyo og Japan kan ha blitt brukt som et prangende bakteppe fungerer byen her mer som et sted fullt av kontraster - ensomhet i en stor folkemengde, stillhet til tross for all støyen. Filmen verken forkynner eller peker fingre, men lar de uunngåelige kulturkollisjonene skje naturlig. Filmen hjelper oss til å forstå mer om hvordan sosiale normer, pliktfølelse og behovet for harmoni ofte skjuler seg bak en mur av høflighet, og hvordan nærhet er blitt et produkt som kan selges. Selskapet Rental Family fremstår derfor ikke som grotesk, men nærmest som en logisk konsekvens av hvordan samfunnet har utviklet seg.

Rental Family gir ingen enkle svar, og de etiske og eksistensielle undertonene er spennende. Er disse oppdiktede relasjonene egentlig nyttige eller skadelige? Filmen feller ingen dom, men lar oss som seere bare observere og absorbere den unike blandingen av ubehag og varme. For selv om et forhold er falskt, er inntrykket det etterlater ekte og autentisk, og filmen minner oss på at menneskelig kontakt, uansett hvordan den oppstår, alltid har en verdi. Det er en varm, tankevekkende og til tider smertelig presis historie som fortjener at du tar deg tid og ser den i fred og ro, helst med et åpent sinn.