Resident Evil: Afterlife

Filmen åpner med et avstandsbilde som gradvis blir tydeligere og tydeligere. Vi befinner oss i luften over Tokyo by som en del av det piskende regnværet. Dunkemusikk med ivrig bass preger lydbildet, det drønner i hjemmekinoanlegget. Dette er kult, tenker jeg. Dunk, dunk, dunk. Kameraet beveger seg rykkvis nærmere en klissvåt jente i folkemengden. Tøff trance spiller videre.

Det glinser i regndråper fra oven, lik innvoller i mørket. Den sylskarpe bildekvaliteten kommer for alvor til sin rett når det zoomes inn på jentas ansikt, fortsatt like klissklass. Tøff trance eskalerer, den søte jenta gneldrer, en tilfeldig forbipasserende ender opp som middagsmåltid. Hva trodde dere? Dette er Resident Evil. Selvfølgelig er hun vandød.

Herfra går det strake vegen ned i en frådende avgrunn av Milla Jovovich, pinlige replikker og stiv action med tilnærmet utilslørt bruk av vaiere. Jeg skal ikke engang forsøke å lokke dere videre med i anmeldelsen ved å si at det er noe her som i det hele tatt minner om kvalitet. Sett bort ifra at musikken ved enkelte anledninger er akkurat barsk nok til å legge an stemningen, noe som er bedrøvelig nok i seg selv: pubertal techno og trance á la unca-unca-unca vil tvinge enhver musikkelsker ned i knestående med hodet i hendene og krampetrekninger langs ryggtavlen.

Også Resident Evil: Afterlife handler om labprosjektet Alice (Milla Jovovich), den smittede og fyrige superkvinnen med to pumpehagler tilgjengelig til enhver tid. Siden jeg heldigvis har relativt begrenset erfaring med Resident Evil-filmene er det vanskelig for meg å plassere historien i kontekst med resten av handlingsforløpet, men det begynner i hvert fall med at Alice bryter seg inn i Umbrella Corporations hovedkvarter og avfyrer en hel masse skudd. Det er faktisk snakk om flere Alice i dette tilfellet - så mange som 8 (noe usikker på tallet), hvilket aldri blir forklart senere i filmen.

Vi skal tydeligvis ta det for gitt at Alice har muligheten til å klone seg selv på måfå. Etter å ha gått fullstendig amok i hovedkvarteret og lagt flere titalls topptrente japanere i bakken, prøver klonene hennes forgjeves å hindre Albert Wesker fra å rømme åstedet.

Ombord på Weskers fluktskip har derimot den ekte Alice gjemt seg i bakhold. Et mislykket bakhold, skal det vise seg, da den lynkjappe Wesker slipper rattet, hopper ut av setet og planter et serum i nakken hennes. Dette betyr følgelig at Wesker ikke er like lynkjapp når det kommer til intellekt, med tanke på at fluktskipet fungerer mindre enn optimalt uten noen bak spakene. Totalhavari neste, men Alice overlever, til tross for at hun nettopp ble kurert for alle kreftene sine. Vi er igang...

Hvorfor produsenten har valgt å spytte inn så mye som en krone i dette filmprosjektet er hinsides min forståelse. Historien er ikke bare like hullete som en gother på spikermatte, her vanker ikke engang utagerende slakt av zombier eller halvnakne damer i sakte kino. Resident Evil: Afterlife er noe så sjeldent som en «guilty pleasure» minus «pleasure»-delen.

Vi får naturligvis servert et par scener der vandøde møter sitt endelikt på grotesk og blodig vis, men det er ingen snert ved det, ingen humor eller mojo. Spesielt actionscenene med den godeste Milla Jovovich er nær bunnivå, der hun slynger seg ned fra en bygning med datamanipulert bakgrunn og såpass mangel på innlevelse at seeren umiddelbart skjønner hvor lite hun faktisk turte å satse under innspilling.

Og jeg klandrer henne ikke. Selv ikke Jackie Chan ville risikert skrubbsår for en så laber produksjon som dette.

Konklusjon
Som Bluray-utgivelse er Resident Evil: Afterlife en feiende flott pakke, lyd- og utseendemessig. Det er ingenting å si på den audiovisuelle gjengivelsen av makkverket. Våte overflater skinner i lyset, svett hud er like svett som i virkeligheten og Wentworth Miller ser like Michael Scofield ut som i Prison Break.

Når det kommer til kort på absolutt alle andre områder enn lyd og bilde kan jeg beklageligvis ikke være like tilgivelig som filmens produsent overfor manusforfatteren. Her er proppet med tåpelige actionscener hvor vaiere går på tross av koreografi, replikker levert av en overarbeidet Milla Jovovich og like mange originale løsninger som i et slektstre.

Husk også at filmen du får levert på Bluray ble laget for kino med 3D i tankene, uten at den vil komme til nytte hjemme i stua. Rent filmskvip.