Roofman

I 1998 bestemmer den tidligere fallskjermsoldaten Jeffrey Manchester seg for å rane en McDonald's gjennom et hull i taket fordi han er lei av å leve som en fattigmann med regninger opp til haken og en ekskone som hater ham for hans "tapermanerer". Dette blir starten på en ransbølge som ender med at Jeff i løpet av et år får med seg over 1,6 millioner dollar ved å krype gjennom taket til 45 forskjellige McDonald's-restauranter og tømme safene dagen før pengene skal settes inn i banken. Men så kommer politiet, og Jeff blir ikke bare siktet for væpnet ran, men også for kidnapping, ettersom han gjentatte ganger har holdt McDonald's-ansatte fanget ved å låse dem inne i fryseren under saferazziaene. 45 år, er straffen, noe som selvfølgelig betyr at Jeff må finne en måte å rømme fra fengselet på.

Alt dette skjer i løpet av noen få minutter i begynnelsen av strømmefilmen Roofman, og er en 100 % sann historie basert på Jeffrey Manchesters tragiske liv og levned. Bak kameraet står Derek Cianfrance, som tidligere har laget Blue Valentine (tung, mørk, briljant) og Ryan Gosling-klassikeren A Place Beyond The Pines, og i hovedrollen finner vi en kraftig slanket, mager Channing Tatum, som her har ristet av seg alle sine typiske "ismer" og dermed aldri engang minner oss om Magic Mike og hans dansende magekvadrater.

Roofman er en i en lang rekke av filmer som forvirrer meg grenseløst på konseptstadiet. Det er fordi det i utgangspunktet ikke er noe å fortelle her, og spesielt ikke noe av interesse. Det betyr selvfølgelig aldri at filmen i seg selv, dens skuespillere og karakterer er aktivt dårlige - i hvert fall ikke per definisjon, men med tanke på alle de utrolige historiene fra virkeligheten som finnes der ute og som fremdeles ikke er blitt spillefilm, er det for meg helt absurd at en historie som Roofman blir laget. Moralen her er selvfølgelig at Jeff ranet 45 McDonald's, anholdt over 100 personer og stjal andres penger, men gjorde det hele av nødvendighet fordi han i bunn og grunn er en veldig snill mann. Regissør Derek Cianfrance gjør alt han kan og litt til for å skape sympati for Jeff som "misforstått", og Tatum gjør sitt beste for å portrettere en god mann, med gode intensjoner og gode verdier. Jeff er snill. Jeff er søt. Jeff er god. God. God. Gudfryktig. Jeff er en god far. God. Snill. God far. God far. God mann! Han raner bare folk og bedrifter fordi han må. Dette budskapet hamres inn så hardt her at det nesten blir parodisk, og med tanke på hvor uspennende og uinteressant hele premisset og hendelsene er, er jeg oppriktig nysgjerrig på hvem som har bestukket hvem når det gjelder finansiering for å få klarsignal fra de store studioene til i det hele tatt å vurdere ideen om å filme livet hans.

Når det er sagt, er skuespillet veldig bra her. Channig Tatum har tidligere bevist at han kan gjøre mye, mye mer enn å krølle seg sammen på et stuebord, smurt inn i babyolje - og her klarer han å spille sårbar og panikkslagen på en måte som fungerer tvers igjennom. Det samme gjelder selvfølgelig den alltid gode Kirsten Dunst, som har så mye tilstedeværelse og en iboende sårbarhet som gjør hennes rollefigur Michelle til filmens mest troverdige. Det menneskelige dramaet i forholdet mellom Jeff og Michelle er bra, men det er for lite av det, og det er ingen virkelig dybde der heller, før i siste sekund av hele filmen. I det store og hele er Roofman ikke en dårlig film, men den er uinteressant og relativt monoton.

Mitt navn Jeff...