Sherlock - Boks 1 & 2

Jeg hadde ingenting imot verdenen Ritchie opererte i med Sherlock Holmes. Tvert imot. Det jeg mislikte var hvordan han endret så drastisk på væremåten til Holmes og Watson. Jo, da - mesterdetektiven er like kjapp i replikken som i tankesettet, og er ofte overlegen i nevekamper, men i Ritchies filmatisering fremstod ham mer som en superhelt enn en sann mesterdetektiv. A Game of Shadows beveget seg så langt unna kjernen i Sherlock Holmes-historiene at selve detektivprosessen havnet i passasjersetet.

Derfor bekymret det meg ikke nevneverdig at universet i Sherlock var flyttet til moderne tid. Tidsskiftet fortoner seg sømløst - regissørene har gjort en strålende jobb med serieversjonen, og velger heller å fokusere på Sherlocks karaktertrekk fremfor å klamre seg innbitt til oldtidens fremgangsmetoder. Historien er vi kjent med: Sherlock Holmes (Benedict Cumberbatch) hjelper Scotland Yard med mistenkelige forbrytelser, mens John Watson (Martin Freeman) blir hans sammensvorne i jakten på de skyldige. Men formelen er oppdatert - i stedet for å sende telegram for å annonsere sin assistanse sender Sherlock meldinger, mens Watson har gått fra å skrive avisinnlegg til å blogge.

Dette er riktignok bare små endringer, gjort for å stille mesterdetektiven i et moderne, troverdig lys, men det belyser også alle vesentlige forskjeller mellom Sherlock Holmes-filmene og Sherlock-serien. Moderne Sherlock Holmes har forblitt den samme detektiven, men rammene for fremgangsmetodene hans har endret seg. Det åpner for en frisk fortelling fremfor en traust filmtolkning av det samme gamle, som vi tross alt har sett hundre ganger før (eller rettere sagt, 48). Ikke det at vi ikke har sett detektiver med spesielle evner tidligere - The Mentalists Patrick Jane og Monks Adrian Monk er gode eksempler på Holmes-aktige etterforskere - men Sherlock Holmes er fremdeles Sherlock Holmes, og er tross alt inspirasjonskilden for en grunn.

Episodene er for det meste stramt regissert. Med unntak av virvaret av plottråder i første sesongs tredje episode er det en logisk og spennende historie som fortelles. Tempoet er høyt, og informasjonen akkurat så begrenset at serien holder på interessen.

Filmindustrien kan få beholde Robert Downey Juniors superdetektiv. Benedict Cumberbatch, kjent fra spionfilmen Muldvarpen, gjør en mye mer spennende figur. Hans Sherlock er er arrogant, briljant og smart, krydret med noen løse skruer i hjernebarken. Sherlock Holmes anno 2012 er oppdatert på alle de riktige områdene, som med sin eksentrisitet og syn på andre mennesker gjør ham mer spennende enn andre moderne tolkninger. Martin Freeman er likandes i rollen som John Watson, desto mer sjarmerende fordi han så åpenbart både beundrer, irriterer og bryr seg om Sherlock. Dialogen mellom radarparet er naturlig kjapp og intelligent, og føles ikke like påklistret som i filmene.

Jeg føler at de drar "Hva, vi er venner! Jeg er ikke partneren hans!"-spøken litt for ofte til at det er morsomt, men det er bare et bittelite skår i gleden. Resten av spøkene faller naturlig inn i dialogen, og beriker samtalene fremfor å forstyrre.

Sherlock er kanskje ikke like full av actionscener som Sherlock Holmes-filmatiseringene. Likevel er det en god del av dem, alle filmet og fremført på mer stilfullt vis. Dette er en frisk gjenfortelling om mesterdetektiven fra Baker Street, med adskillig mer identitet enn sin filmbror.