Smile 2

Den trengte egentlig ingen oppfølger - Parker Finns bemerkelsesverdige lavbudsjett-skrekkfilm fra 2022, som kostet beskjedne 17 millioner dollar å produsere og markedsføre, spilte inn 217 millioner dollar på kino. Smile sto på egne ben, den endte tilfredsstillende og føltes for meg ikke som starten på en serie, men snarere som et engangstilfelle som fungerte overraskende godt. Paramount syntes imidlertid ikke det, og var raskt ute med å bestille en mer påkostet oppfølger.

Mens den første filmen dreide seg om psykologen Rose og hennes møte med en særdeles morderisk demon (som fikk ofrene til å smile så fælt før de tok sitt eget liv), handler den andre om popstjernen Skye og hennes kjendiskamp mot berømmelse, gale fans, urealistiske turnéplaner, en managermor som er grådigere enn Joakim von And og alt derimellom. Skye har vært utsatt for en bilulykke, blitt operert og blitt avhengig av smertestillende. I sin søken etter flere piller oppsøker hun langeren sin, som dessverre har dødens smilende demon på nakken, og før stakkars Skye vet ordet av det, har elendigheten hoppet over til henne.

Det som følger er både et intetsigende stikk til kjendislivets skyggesider (uten subtilitet eller brodd) og en forutsigbar historie om fremmedgjøring via psykisk sykdom. Skye ser den smilende demonen overalt, mens omgivelsene naturlig nok ikke gjør det, og hennes møter med fans, plateselskapsledere og andre kjendiser blir etter hvert irrasjonelle og forstyrrede.

Det er en nedstrippet følelse av effektiv minimalisme i denne filmen som utgjorde den visuelle kjernen i forgjengeren, og som jeg fortsatt synes fungerer veldig bra. Det er kaldt. Kalde farger. Det er grått, eller hvitt. Eller svart. Bildespråket er fint, og det er noen jumpscares her som er vellykkede. Jeg synes også at Aladdin-skuespillerinnen Naomi Scott gjør en troverdig og stilig fremstilling av Lady Gaga-look-alike Skye Riley, selv om hun aldri spiller redd og skremt like godt som Kevin Bacons talentfulle datter Sosie Bacon i den første filmen.

Smile 2 Filmen er aldri dårlig, men den er heller aldri særlig god. For det meste føles det som om den bare gjentar seg selv, og som om det ikke finnes flere fornuftige ideer utover de som allerede ble brukt i den første filmen. I motsetning til i Smile (2022) blir jeg aldri verken skremt eller opphisset av skrekkene, men ser dem komme ganske langt i forveien, og det er derfor jeg gir den en femmer, og den femmeren er den svakeste.