Sønner kaster seg på trenden der feel-good er byttet ut med avsky og tabuer. Det høres kanskje dramatisk ut, men i realitet fungerer norsk films helomvending mye bedre på lerretet. Det er begrenset hvor lenge intetsigende kameratfilmer kan være interessante. Uansett, det beste med Sønner er hovedrolleinnehaveren Nils Jørgen Kaalstad. Han er passe kynisk, likegyldig og en tanke omtenksom. Rett og slett en troverdig karakter som befinner seg i en svært vanskelig posisjon.
Sønner starter for alvor idet det dukker opp en gammel kjenning i den lokale svømmehallen. Det viser seg fort mannen i speedo har helt andre interesser enn 100meter bryst og rygg. Gjensynet tenner et voldsomt raseri og engasjement i hovedpersonen, dermed er historien i gang. Gamle arr rippes opp og nye vennskap blomster i jakten den manipulerende "grisen" spilt av Henrik Mestad. Norsk film som retter kameralinsene mot pedofili er ikke hverdagskost, men Sønner drar det hele i land ved hjelp av sterke karakterer og dramatiske vendinger.
Jeg sitter til slutt igjen med noen ubesvarte spørsmål og en tom følelse i magen, Sønner er absolutt ikke en søndagstur i parken.