Spider-Man, Peter Parker – jeg blir litt nostalgisk bare ved tanken, nesten på samme måte som med Batman. Jeg har elsket Spider-Man helt siden jeg var liten gutt, da jeg pleide å se tegneserien, sitte på baksetet på campingferier og sluke tegneseriene. Et av mine aller mest dyrebare minner fra kinoen er, og vil alltid være, Sam Raimis første Spider-Man-film. For en filmglad femtenåring hadde den absolutt alt: action i høye høyder, spenning, følelser, kule spesialeffekter, et fantastisk lydspor og Raimis lekenhet og kjærlighet til mediet og forelegget.
Da en nyinnspilling med Andrew Garfield i hovedrollen ble kunngjort, tok jeg det nesten personlig. Hvorfor? Det var egentlig ikke noe galt med filmene i seg selv, for de var verken dårlige eller spesielt gode. Og da enda en nyinnspilling ble kunngjort, med Tom Holland i hovedrollen, begynte jeg å klø meg i hodet. Men så kom «Spider-Man: Homecoming», regissert av Jon Watts, og jeg ble til en viss grad overbevist, siden Holland sjarmerte buksene av meg, og filmen hadde den samme lekenheten og kjærligheten som Raimis første film femten år tidligere. Actionsekvensene var stilige og humoren herlig, og jeg likte også Far From Home og No Way Home, om enn ikke fullt så godt.
Så nå er det tid for Hollands Spider-Man sin fjerde solofilm, og handlingen er som følger: «Det er en helt ny dag for Peter Parker. I en verden som ikke lenger husker ham, bekjemper han kriminalitet som Spider-Man. Men sorgen over å se vennene sine gå videre uten ham får noe inni Peter til å forandre seg. Samtidig kan denne forandringen være den eneste måten å redde byen og de han elsker fra en mektig ny fiende som ingen engang kan se. Verden har kanskje glemt Peter Parker. Men han har ikke glemt dem.»
Watts regisserte de tre første filmene med Holland i rollen som Spider-Man, men denne gangen har stafettpinnen blitt gitt videre til Destin Daniel Cretton, som blant annet har regissert den underholdende «Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings». Det er et godt valg, synes jeg, selv om jeg gjerne hadde sett Watts i regissørstolen også her. Vennetrioen, som nå er splittet, består som vanlig av Holland, Zendaya og Jacob Batalon, men i andre roller ser vi Sadie Sink fra «Stranger Things», Mark Ruffalo som er tilbake som Bruce Banner/Hulk, Florence Pugh som snakker om småpoteter (overraskende nok, helt bokstavelig talt), og Jon Bernthal som dukker opp og knurrer som Punisher.
Handlingen er ikke spesielt sofistikert og bryter ikke mye ny mark, men det er rikelig med spenning og underholdningsverdi. Jeg liker den i utgangspunktet usynlige fienden og måten den beveger seg på. Den er stilig, noe som er uvanlig for superheltgenren, og minner meg om en av barndomsfavorittene mine, Denzel Washington-filmen «Fallen», der han jakter på en demon som beveger seg fra kropp til kropp. Humoren fra de tidligere filmene er fortsatt svært til stede, og det er hovedsakelig Ned Leeds, Frank Castle og Yelena Belova som sørger for komiske innslag. Jeg setter pris på at Castle faktisk får en litt større rolle, siden han er en morsom alliert for Spider-Man å ha – en som heller vil skyte hodet av folk enn å stille unødvendige spørsmål. Jeg lo litt under en actionscene der han glir på ryggen og skyter mens han slipper ut et «Punisher-aktig» knurr, som har blitt hans varemerke.
Hold ut, det blir gøy, det lover jeg!
Generelt sett er jeg ganske lei av superheltgenren, som sjelden overrasker, men « Spider-Man: Brand New Day er i det store og hele en virkelig underholdende film som viser at genren fortsatt har sine øyeblikk. Den lekenheten jeg har svart om, er en stor del av det, men kanskje mest av alt er det Holland, som jeg synes er helt strålende i tittelrollen. De andre skuespillerne gjør også en god jobb, selv om deler av dialogen med Bruce Banner føles litt for påtatt. Filmen er også minst et kvarter for lang, men dette reddes av at tempoet sjelden synker mer enn i noen få øyeblikk her og der. På den annen side synes jeg Spider-Man/Peter Parkers indre kamp kan bli litt kjedelig, og det føles som om det tilbakevendende temaet om hvor vanskelig det er å være både superhelt og menneske har blitt brukt til det kjedsommelige. Men jeg kjøper det til en viss grad fordi det er ganske godt gjort. Rebooten har også en følelsesmessig dybde jeg alltid har likt, og «Brand New Day» er intet unntak. I den siste scenen fikk jeg faktisk noen tårer i øynene.
Spider-Man-serien er en av de få superheltfilmene jeg fremdeles kan glede meg til og se uten å rulle med øynene over dårlige one-liners, langdragne sluttkamper eller hele byer som kollapser. Det er en virkelig stilig film, og scenene der han svinger seg gjennom byen på spindelvev er spesielt flotte, og actionscenene fungerer også veldig bra. «Brand New Day» ville nok igjen hatt godt av å bli trimmet litt ned, og antagonisten er kanskje litt for anonym i starten, men avsløringen byr derimot på en hyggelig overraskelse som garantert vil påvirke det større universet på en eller annen måte. Likevel setter jeg pris på at det ikke alltid handler om en intergalaktisk superskurk som truer med å sprenge jorden eller hele universet i lufta.
Så, for å oppsummere: hvis du liker Spider-Man-filmene, vil du garantert like «Brand New Day».