Supergirl, den andre utvidelsen av det nye DC-universet (med unntak av animasjonsserien Creature Commandos, som er bedre enn de fleste superheltfilmer), er ikke den totale skuffelsen som noen hevder, men den er neppe noen suksess heller. Den er underholdende nok, har noen gode øyeblikk, men mangler personlighet, visuelt varierer den fra kjedelig til forferdelig, og den ender opp med å være stort sett glembar.
Og nettopp det ordet, «glembar», er det motsatte av hva « Supergirl: Woman of Tomorrow» - tegneserieserien i åtte utgaver av Tom King og Bilquis Evely, som denne filmen er direkte basert på (uten at det er kreditert) - var. I motsetning til de fleste superheltfilmer, som tar utgangspunkt i karakterer, temaer, grunnleggende premisser og noen ganger visuelle ideer, men bygger opp originale historier, er « Supergirl » en direkte filmatisering av tegneserien fra 2021-22, som ble hyllet som en av DCs beste tegneserier de siste årene.
Det er en interessant tilnærming, men en som ender opp med å gjøre filmen en bjørnetjeneste: de som har lest den, vil miste interessen for filmen på grunn av hvor lite den avviker fra handlingen, samtidig som de blir skuffet over at den ikke klarer å fange de beste delene, verken i historien eller det visuelle. Samtidig vil de som ikke har lest den bli utsatt for en ganske enkel og uoriginal hevnfortelling (opprinnelig basert på «True Grit»), samtidig som de går glipp av dybden og nyansene i den opprinnelige teksten, inkludert blandingen av tørr humor og tragiske elementer som her er tonet ned.
Resultatet er en film som sannsynligvis vil skuffe de fleste seere i ulik grad, men som ikke er uten gode valg. Selv om det for eksempel kan være skuffende for noen at Kara Zor-El ikke kler seg ut som « Supergirl » eller kjemper som « Supergirl » før i siste akt, fungerer det som en god introduksjon til karakteren i det store bildet av DC-universet. Vi møter en mer frekk og apatisk karakter - portrettert med et bredt spekter av følelser av Milly Alcock - som føles som det stikk motsatte av den Superman vi kjente fra i fjor (Superman dukker forresten opp et par ganger i denne filmen). Men etter å motvillig ha blitt dratt inn i en ny konflikt, omfavner hun til slutt sitt «super»-jeg og innser at hun er ment å være en helt, å være «god», selv om begrepet «god» er åpent for ulike tolkninger, og det antydes at hun vil komme i konflikt med sin superkusine i et fremtidig eventyr.
I den forbindelse hindrer ikke bruken av tilbakeblikk for å skildre hennes opprinnelseshistorie og definere henne som karakter henne i å gjennomgå en tilfredsstillende, om ikke altfor drastisk, karakterutvikling. Spesielt siden hun deler hovedrollen med en annen karakter, Ruthie (Eve Ridley), en ung jente som søker hevn etter at familien hennes er blitt herjet. Dynamikken mellom henne og Alcocks « Supergirl » er interessant, men jeg vil si at det ikke er særlig god kjemi mellom de to, kanskje på grunn av en overraskende mangel på meningsfulle interaksjoner mellom dem, bortsett fra de store og forutsigbare vendepunktene i handlingen. Å ja, og så er det også Jason Momoa, som tilfører litt moro i en ellers stort sett humorløs film, men som nesten ikke bidrar med noe til handlingen.
Filmen mislykkes fullstendig når det gjelder det visuelle uttrykket. Å gjengi Bilquis Evelys fargerike kunst på skjermen ville ha vært et enormt prosjekt, med stor risiko for at det skulle se billig og falskt ut. Men hvis det er noen i Hollywood som kunne ha klart det, så var det ingen ringere enn... James Gunn, produsent og hjernen bak DCU, som regisserte den fantastisk fargerike «Superman» i fjor, og særlig «Guardians of the Galaxy Vol. 2», en av de live-action-superheltfilmene som mest ligner en fargerik tegneserie uten å skamme seg over å se ekstravagant ut (den tredje «Guardians»-filmen, selv om den er god, trakk seg for det meste tilbake til den stygge estetikken).
Først og fremst synes jeg det er bra at Gunn og Peter Safran gir regissørene i DC-franchisen kunstnerisk frihet, og behandler hver film som sin egen, frittstående grafiske roman. Craig Gillespie velger imidlertid her et svært skittent, støvete, rustent, grått og brunt utseende, som ligner mer på... «Guardians of the Galaxy» (den første) eller de fleste «Star Wars»-seriene på Disney+ som utspiller seg i ørkener, nedslitte landsbyer eller forlatte anlegg.
Filmen har en god del sminke, kostymer og praktiske effekter for romvesenene, så det er et stort pluss, men omgivelsene er så kjedelige og filmfotografiet så flatt, uten noe særegent, at det nesten føles nærmere en av de tidligere superheltfilmene fra 2000- eller 2010-tallet, filmer som fremdeles var opptatt av å finne et «jordnært» og realistisk uttrykk, noe som rett og slett gjorde dem uinteressante og kjedelige. Det er spesielt bekymringsfullt med tanke på hvor vakker den originale tegneserien er, der balansen mellom den ekstremt tragiske historien og det vakre landskapet er en av de viktigste faktorene som gjør den så kraftfull.
Til syvende og sist føles « Supergirl » som en bortkastet mulighet: en dårlig filmatisering av en fantastisk tegneserie, og en grei, men forglemmelig introduksjonsfilm til en superheltinne som har stort potensial - forutsatt at regissørene er villige til å fortelle nye historier og tør å drømme litt mer på det visuelle området.
