Suzume

Japan er et frodig og vakkert land med mye liv og mange rike, vakre og skjønne opplevelser. Samtidig er Japan et land som konstant lever i skyggen av mange enorme og destruktive naturkrefter som kan slå til når man minst venter det og velte om på alt. Store deler av japansk kultur bærer derfor med seg undertoner av denne skjøre balansen mellom det vakre livet og de dødelige naturkreftene som landet hele tiden lever under.

Den slags blir det fort vakker kunst av, og Makoto Shinkais nyeste film Suzume er bare det siste eksemplet i rekken. Etter at han fikk internasjonal anerkjennelse med det nydelige mesterverket Your Name fulgte Shinkai opp med den like visuelt vakre, men noe narrativt svakere, Weathering with You. Med Suzume er det imidlertid ingen grunn til å tvile på at regissøren er tilbake i toppform.

Under en varm sommerdag sykler ungjenta Suzume (Nanoka Hara) fra den vest-japanske øya Kyushu på sin vanlige vei til skolen. Denne dagen er imidlertid ikke som alle andre, ettersom hun på veien stifter bekjentskaper med den unge mannen Souta (Hokuto Matsumura). Souta tilhører en gammel orden som reiser rundt omkring i Japan for å låse portaler til det hinsidige og forsegle overnaturlige krefter slik at de ikke forårsaker katastrofale krefter i vår verden. Idet en av oppgavene til Souta ikke går helt etter planen blir Suzume trukket inn i en virkelighet svært fjern fra hennes egen hverdag, og det hele blir starten på en reise gjennom Japan som skal lære henne mer om ikke bare verden og dets mysterier, men også om henne selv og sin egen fortid.

Shinkais filmer har som regel vært mer fundert i vår verden enn det overnaturlige, selv om filmene hans aldri har vært redde for å åpne dørene inn til en større virkelighet enn den vi vanligvis forholder oss til. I Suzume tar han imidlertid ett steg lengre inn i mysteriet enn med sine to foregående filmer. Dette er slettes ikke negativt, og selv om dette gir filmen en undertone som kan minne om Studio Ghibli-filmer som Chihiro og heksene eller Prinsesse Mononoke er dette fortsatt helt og holdent et verk fundert på Shinkais egne premisser. For den som ikke er særlig vant til japanske fortelleruttrykk og verdensbilde kan noe av dette kanskje føles fremmed, men i all hovedsak er dette en film som fører deg elegant gjennom reisen enten du er førstegangsturist eller en dreven turveteran.

Tur skal man også på i filmen, og det er alltid rikt å se hvordan ekte japanske lokasjoner gjenskapes i Shinkais filmer med en liten touch av fri fantasi. Både Your Name og Weathering with You har et så presist blikk for detaljer at man umiddelbart kan kjenne seg igjen på ulike japanske steder dersom man har vært der i virkeligheten, og Suzume er intet unntak. Med den særdeles vakre visuelle stilen som gjenkjenner disse filmene blir by og land brakt til live på mesterlig vis, og ettersom filmen tar oss med til en rekke ulike steder i landet er det nesten som å være på en ekte Japan-ferie. Har du ikke råd til flybilletten til Tokyo eller andre steder i Japan, er Shinkais filmer kanskje den beste erstatningen du kan få.

Shinkais filmer kjennetegnes ikke bare av en strålende visuell stil, som denne gangen forresten har fått et ekstra løft, særlig når det kommer til røyk og skyer. Det er også filmer hvor man får solid lyd på kjøpet. Med talentfulle japanske stemmeskuespillere som evner å få frem nyanser og humor selv for dem som ikke mestrer språket forteller filmen en historie som ikke bare får deg til å trekke på smilebåndet og le, men også til å grøsse og noen ganger også kjenne på tårene. Det hele akkompagneres med musikk fra veteranene i RADWIMPS, som også sto for musikken i Shinkais to foregående filmer, Denne gangen har de fått med seg komponisten Kazuma Jinnouchi (Ghost in the Shell SAC_2045, Halo 5: Guardians), og samlet sett byr filmen på lyd og musikk som virkelig bygger opp under opplevelsen. Der musikken til RADWIMPS tidligere kunne føles litt invaderende og malplassert første gang man så filmene, finner de denne gangen den perfekte balansen mellom melankolske melodier, dramatisk toner og vakre japanske popballader.

Gjennom filmens to første akter får man en historie mellom Suzume og Souta som trolig best kan beskrives som lun og humoristisk, men ikke nødvendigvis nyskapende eller overraskende. Dette er karakteristisk for Shinkais filmer, og Suzume er intet unntak. Forholdet mellom de to hovedpersonene er det som bærer mesteparten gjennom denne delen av filmen, mens birollefigurene dessverre ikke når helt opp til det samme nivået man ellers får servert. Dette endrer seg derimot brått med et monumentalt taktskifte i tredje akt, hvor Shinkai på sitt karakteristiske liv skaper et dramatisk brudd i filmen som endevelter alt man har sett frem til nå og skjerper oppmerksomheten din hundre prosent resten av fortellingen. Det er her Suzume virkelig utmerker seg, og med dette bruddet skaper filmen en ny tone som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg. Dette er en filmopplevelse som tør å gå noen svært dype steder underveis, med alt det bærer med seg av følelser og traumer. Samtidig er man også avhengige av å fange opp disse undertonene for å få fullt utbytte av filmen, og for de som ikke får disse helt med seg vil nok noe av filmens mesterlige grep og magi fisle ut.

Film som medium er på sitt beste når det evner å formidle noen dypere sannheter om mennesket på nyskapende måter. Det er noe bare de aller færreste regissører er i stand til å oppnå, men Makoto Shinkai har en egen evne til å få det til igjen og igjen. Med Suzume har han skapt et mesterverk som ikke bare underholder og er pent å se på, men som også ryster seeren idet den griper fatt i noen av de mest dramatiske og endeveltende opplevelsene i det japanske samfunnet de siste årene. Dette kan rett og slett karakteriseres som nasjonal traumebehandling på cinematisk nivå, og resultatet er gripende så vel som det er imponerende. Det er ikke sikkert filmen vil røre deg til tårer, men det skal godt gjøres å gå uberørt hen fra denne kinoopplevelsen.