Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutant Mayhem

Dersom man levde på rundt overgangen mellom 80- og 90-tallet, var det ikke nødvendig å gå særlig langt for å finne ett eller produkt knyttet til Teenage Mutant Ninja Turtles. Enten det var klær, matbokser, leketøy eller andre ting som kan benyttes for å selge en lisens til et ungt publikum. De fire kampsporttrente skilpaddene var overalt, og farsotten var så altomfattende at selv de fleste ignorante foreldrene som ikke hadde sett en eneste episode kunne skjelne mellom Leonardo, Raphael, Donatello og Michelangelo (hint: se på fargen på ansiktsmaskene deres).

Siden den mest intense feberen på 90-tallet har farsotten dempet seg noe, men fremdeles er Turtles-lisensen liv laga, noe vi blant annet fikk bekreftet på spillfronten i fjor takket være det eksepsjonelle beat 'em up-spillet Teenage Mutant Ninja Turtles: Shredder's Revenge, som var en fantastisk moderne vri på det klassiske Super Nintendo-spillet Turtles in Time. Nå er det kinopublikummets tur for en Turtles-renessanse takket være Seth Rogens nyeste hjertebarn, Mutant Mayhem.

Etter en åpningsscene som viser oss hvordan den muterende grønne guggen havner i New York-kloakken spoles vi femten år frem i tid, hvor vi får stifte bekjentskap med skilpaddene Leonardo (Nicholas Cantu), Raphael (Brady Noon), Donatello (Micah Abbey) og Michelangelo (Shamon Brown Jr.), som har blitt trent og holdt i skjul fra omverdenen av sin mester og farsfigur Splinter (Jackie Chan). De fire tenåringene higer imidlertid etter å komme nærmere menneskenes verden, og når de stifter bekjentskap med skolejournalisten April O'Neal (Ayo Edebiri) øyner de en mulighet for å bli akseptert på overflaten hvis de kan spore opp og arrestere den mystiske skurken Superfly (Ice Cube), som har begått flere ran av avansert teknologi.

Filmer som tapper inn i gamle lisenser har en tendens til å lene seg i overkant mye på nostalgi, men Mutant Mayhem går en fin balansegang mellom det gamle kjente og det nye friske. Dermed fungerer filmen for de aller fleste kinogjengere, enten de er gamle fans, ferske til hele Turtles-konseptet eller - som undertegnede - en som har streifet innom ett og annet innhold med de fire skilpaddene og deres verden i ny og ne. Det hele føles kjent, men det har samtidig nok av nytolkninger og modernisering uten at det verken går for langt eller blir hengende igjen i et utdatert verdensbilde.

Noe av årsaken til at filmen klarer denne balansegangen er animasjonsstilen som regissør Jeff Rowe har brakt til live sammen med blant andre Seth Rogen (som er manusforfatter, produsent, dreiebokprodusent og stemmeskuespiller for filmen). Mutant Mayhem legger seg i samme kategori som Spider-Man: Into the Spider-Verse og Spider-Man: Across the Spider-Verse og kanaliserer en ny og frisk animasjonsstil, hvor animatørene helt åpenbart har fått lov å eksperimentere med nye teknikker og lage noe som ikke drukner i mengden som «nok en dataanimert film». Resultatet ligner noe som kunne vært snytt ut av en notatbok fra en skoleelev som synes det er gøyere å tegne enn å notere i timene, med overdrevne streker og skarpe kanter. Dette er en stilart og animasjonsteknikk som kler skilpaddeuniverset utrolig godt, og når dette kombineres med gode lyseffekter og kule tolkninger av de klassiske rollefigurene er dette en film det er utrolig lett å like bare for utseendets skyld.

Heldigvis har filmen mer å by på enn bare et pent ytre, for det er et stjernespekket rollegalleri som bidrar med stemmene sine her. Seth Rogen stiller selv opp i rollen som Bebop, men han har også med seg andre stjerner som Jackie Chan, John Cena, Ayo Edebiri, Natasia Demetriou, Paul Rudd, Post Malone og Giancarlo Esposito. De fire skilpaddene er derimot relativt ferske blad, og det er litt kult at de tenåringsmutantene faktisk er tolket av tenåringer.

Tenåringsfokuset er godt ivaretatt i filmen, og dette setter sitt preg på alt fra oppførsel og referanser til intern humor. Sistnevnte føles naturlig for aldersgruppen, men skaper dessverre en del kleine situasjoner som ikke er like publikumsvennlige. Heldigvis leverer filmen for det aller meste på humorfronten med god timing og for det meste morsomme vitser, så her får man god underholdning underveis. Historien leverer i det store og hele varene, men fremstår heller ikke som noen stor revolusjon. Her får du servert en opprinnelseshistorie med heltenes første store utfordring, og til tross for fortellingens vendinger og antydninger til en spennende oppfølger er det ingenting som utfordrer sjangerrammene i nevneverdig grad.

Til tross for en litt forutsigbar handling er det meste på plass i Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutant Mayhem, og filmen er både langt friskere og mer underholdende enn det man i utgangspunktet skulle tro for en gammel lisens som har hatt nok av både opp- og nedturer på filmfronten. Den utsøkte animasjonsstilen er grunn nok til å se filmen alene, men filmen skal også ha ros for god underholdningsfaktor, utsøkte stemmeprestasjoner og en tolkning av skilpaddene som fungerer like godt for både gamle og nye fans.