The Accountant 2

Ikke bare er det vanskelig for meg å forstå hvordan det kunne gå så galt her. Det er også uforståelig for meg hvordan et filmselskap nok en gang kan finne på å slippe løs en oppfølger som er så bedrøvelig som denne er. Finnes det ikke lenger noen yrkesstolthet igjen? Er det virkelig ikke mulig å snu båndet når man på klippebordet innser at den påkostede actionthrilleren er en fullstendig ultrafiasko? Ben Afflecks etterlengtede Wish-versjon av Jason Bourne og hans autistiske livssyn er tilbake, og dette er en av de verste oppfølgerne jeg noensinne har sett.

The Accountant var ikke noe mesterverk. Det var absolutt ingen Bourne Identity og absolutt ingen Salt heller. Men det var en akseptabel actionthriller. Gavin O'Connor leverte sin kanskje dårligste film, men det var selvfølgelig ikke så farlig det heller, ettersom den gamle mannen tross alt regisserte Warrior (mesterlig) og The Way Back (strålende). Affleck gjorde en god jobb som autistisk leiemorder, det var et snev av selvdistanse i det overfladisk alvorlige opplegget, og actionpartiene var voldsomme og oppfinnsomme.

I The Accountant 2 fungerer absolutt ingenting. JK Simmons' nå pensjonerte FBI-sjef føles som en helt annen karakter, Affleck gjør en ny, rar stemme som han ikke gjorde i den første filmen, og når den autistiske supermorderen Christian Wolff allierer seg med FBI og ringer lillebroren sin (forferdelig portrettert av en konstant overspillende Jon Bernthal) for å prøve å finne en gjeng mordere/kidnappere, har du allerede avslørt din manglende forståelse for hva som gjorde forgjengeren til en suksess.

Allerede i introen er det tydelig at regissør Gavin O'Connor hadde til hensikt å vise den "menneskelige" siden av sin analytiske morder. I det filmen åpner har Affleck hacket en datingtjenestes egen app og fått flere treff med de elskovssyke damene enn alle de andre mennene (til sammen), og de neste ti minuttene handler om hvordan han prøver å speed-date, men mislykkes fordi han verken er morsom, sosialt dyktig eller sjarmerende. Denne galskapen fortsetter i det som virker som en evighet, for så å bli avløst av en scene der Fury-versjonen av Bernthal sjekker inn på et luksushotell, kler av seg alle klærne uten grunn og ringer en kennel for å prøve å forhandle seg frem til en reduksjon i tiden hans nyinnkjøpte hundevalp må oppholde seg i kennelen. Monologen der Bernthal skryter av valper og deres evne til å knytte bånd til sin herre/kamerat, med en ladd pistol i høyre knyttneve og kun iført minimalt med undertøy, er uten tvil det verste jeg har sett i 2025. Den gamle mannen kan virkelig ikke spille, i det hele tatt.

Det blir ikke bedre når Braxton-brødrene og Christian gjenforenes, heller. Det er tydelig at regissør Gavin O'Connor ønsket å bygge opp en slags Tarantino-aktig spøkefullhet med klare hint til Rainman, men det ender bare i total og fullstendig ydmykelse når Affleck føles sliten og fortapt i sin rolle, og sin nye stemme, mens Bernthal som vanlig bare "later som" han portretterer noe ved å løpe rundt med pumpet brystkasse, tygge tyggegummi med en gangart som mest av alt minner om WWE-grunnlegger McMahons "power walk". Det er så dårlig at det er pinlig, og selv om et par actionscener der begge hovedrollene holder kjeft er klart akseptable - fremstår dette som den mest unødvendige oppfølgeren siden En prins i New York 2. Skammelig dårlig, Affleck. Skammelig dårlig.