The Astronaut

Pang! Nasa-romfartøyet Sams fluktkapsel styrter i Atlanterhavet, og redningsaksjonen bringer hjem en skadet, omtåket og rystet pilot som, til tross for at han reddet livet, så vidt unnslapp døden, og som nå må behandles på et romsykehus og deretter settes i karantene. På den andre siden av beskyttelsesglasset, bortenfor sikkerhetskontroll etter sikkerhetskontroll, Nasa-forskere i beskyttelsesdrakter og alt som hører med, venter Sams datter på moren, som har vært borte i seks måneder og ikke kan treffe henne før om syv dager, fordi allmenntilstanden hennes og mulig smittefare eller stråling må undersøkes med ekstrem forsiktighet. Sams kapsel ble ødelagt under nødlandingen i Atlanterhavet. Frontglasset hadde sprukket, akkurat som glasset i romhjelmen hennes, og kort tid etter at hun ble plassert i Nasas luksuriøse karantenebås, begynte hallusinasjonene hennes å utviske grensen mellom fantasi og virkelighet.

Markedsføringen av denne filmen har etter min mening vært briljant. Den har blitt kategorisert som skrekk, og både trailere og plakater har vært dekket av ordene "From the producer of A Quiet Place". Hvis man blander rom, skrekk, mørke, mystiske plager og A Quiet Place i en ferdig stylet cocktail, er jeg definitivt en av dem som kaster meg opp mot baren og slurper den ned. Ned til siste dråpe. Det hørtes jævlig godt ut, rett og slett.

Dessverre var ikke filmen særlig god. Ikke i det hele tatt. Faktisk kan dette godt stå som årets kanskje dårligste film ved siden av Ice Cubes Teams-baserte katastrofefilm basert på War of the Worlds, og det var gjennomgående vanskelig for meg å komme meg gjennom The Astronaut, av flere grunner. For det første er historien elendig skrevet, dårlig strukturert, dårlig motivert og gjennomsyret av troper som gjør at de innpressede "skrekk"-elementene i beste fall føles som dårlig thrillerfluff. Det er ingen skrekk her, selv om jeg skjønner at det var tanken fra starten av. Det neste negative punktet gjelder hovedrolleinnehaveren Kate Mara (The Martian, House of Cards). Hun har store problemer med å uttrykke noen form for ekte, fornuftige følelser her, og jeg mistenker at det er en kombinasjon av begrenset spennvidde som skuespiller og begrenset kapasitet som regissør (fra Jess Varleys side). Mara ser aldri virkelig livredd ut i scenene der hun skal spille livredd, hun ser aldri lettet ut når hun nettopp har blitt tatt hånd om etter krasjlandingen, hun ser aldri kvalm ut når hun kaster opp, eller trist ut når datteren, etter seks måneders fravær, roper på henne gjennom sikkerhetsglasset. Mara får ingenting til å fungere her, og det blir ikke bedre av at The Matrix-gubben Fishburne bare leser replikkene sine, fra store papirskilt, rett av. Null empati, null karakter, null menneskelighet.

Nå vil jeg selvfølgelig ikke avsløre hva The Astronaut egentlig handler om, dreier seg om, men la oss si at Sam har dratt med seg ting fra verdensrommet ned til jorden, som har fulgt henne hele veien til det supersikre sykehuset som eies av NASA. Når ting begynner å rakne der ute på landsbygda og sikkerhetssystemet går i spinn, er tanken at denne filmen skal dele noen åpenbare elementer med nettopp A Quiet Place, men ingenting fungerer her, ingenting. Når vi kommer til siste akt, har luften gått ut av The Astronaut på en måte som får det til å se ut som en dårlig episode av The Twilight Zone eller en dårlig sketsj. Eller en kombinasjon av de to.