Solen skinner fra en vid, blå himmel. Tunge skritt går fremover på en gjørmete vei gjennomvåt av regn mens jeg setter meg godt til rette i stolen og venter på at begivenheten skal ta til. De første øyeblikkene vekker følelser, nesten litt smerte i øynene, men også tristhet, følsomhet og en del av livets syklus. Men det er bare en hendelse som går over og blir stående stille, fordi du ikke kan knytte den til det store bildet ennå. Scenen følges fra fugleperspektiv av en flokk kråker som fungerer som et slags grusomt symbol og en ramme i bakgrunnen.
Plutselig går mange år rett frem, og jeg begynner å tenke på hva som har skjedd i løpet av tidsrammen. Jeg prøver å legge et puslespill av de små brikkene som er knyttet til ensemblet, men så langt er det for få. Scenene på lerretet kan kalles overnaturlige, men også skumle, voldelige, dystre og følelsesladde. På et tidspunkt blir det mer avslappet, mer følsomt og til og med frigjort, men det er for mange mysterier i bakgrunnen, så det er for lett å ekstrapolere at det idylliske bildet kommer til å gå i stykker før eller senere.
Når handlingen for alvor begynner å ta til etter den første tredjedelen av filmen, kommer jeg mye nærmere hovedplottet. Dette øker interessen en god del ettersom man nå lettere kan knytte gitte brikker til ulike steder, og historien farges også av noen små vendinger. Men jeg må si at The Crow's plot ikke er veldig dyptpløyende, og det dreier seg hovedsakelig om hovedpersonen Bill Skarsgård, som er ute etter en hevn som skjer på en svært brutal måte. Men actionelskere som meg får mye ut av den. Produsentene har også lagt inn noen vitser med svart humor, noe som ga meg en god latter.
Musikken har en veldig sterk rolle i visse deler når massive rockelåter fremhever atmosfæren, spesielt under grusomme og raske deler av filmen. Men ett unntak fikk meg til å holde meg for ørene, for en komplett forståsegpåer som meg tåler ikke operasanger i noen som helst form. Den kunstformen ble brukt ganske genialt under filmens mest brutale scene mens jeg fortsatt beskyttet ørene mine. Men etter at handlingen var over, lo jeg høyt til den tidligere nevnte scenen med svart humor, og det vasket det bitre ekkoet av opera ut av ørene mine med en gang.
Som sagt begynte jeg å se The Crow fra nesten helt rent bord. Jeg husker nesten ikke originalen i det hele tatt, bortsett fra denne kommentaren som kompisen min sa da jeg nevnte den: "Å, den filmen som har en hovedrolleinnehaver som ser ut som Ville Valo fra det finske rockebandet HIM?", og jeg lo av kommentaren. Det finnes også en tegneserie basert på The Crow, men jeg har ikke lest en eneste side om den. Så karakteren min er gitt med blanke ark og uten å huske og sammenligne den med den gamle hiten som ble utgitt i 1994. Det største minuset i The Crow vil kanskje overraske deg, selv om jeg liker veldig røffe actionfilmer: på noen punkter går den helt i voldsfest. Men til slutt fikk jeg de velkjente kalde gysene i ryggen som fortalte meg at dette var verdt å se.
