Solen skinner over himmelen. Tunge fottrinn skritter over lerretet langs den regnvåte grusveien mens jeg setter meg godt til rette i kinostolen og venter uten å blunke på at hendelsene skal utspille seg. De første øyeblikkene vekker følelser, smerte, sorg og ømhet som nesten kan fornemmes med blikket, og en fase i livets syklus. Scenen gjenstår imidlertid å utdype, for dens innvirkning på helhetsbildet er ennå ikke klar. I fugleperspektiv er filmens titulære kråkeflokk et symbol på grusomhet og fungerer som en ramme i bakgrunnen.
Plutselig hopper vi langt frem i tid, og jeg begynner å lure på hva som har skjedd før i tidsforskyvningen. Jeg forsøker å legge et puslespill av de små brikkene som er gitt, og som henger sammen med helheten, men det er for få brikker så langt. Scenene på lerretet kan beskrives som minst overnaturlige, men også som skumle, voldelige, mørke og følelsesladde. Til tider blir det avslappet, delikat og direkte befriende, men det er for mange mysterier i bakgrunnen som reiser spørsmål, så det er altfor lett å konkludere med at idyllen før eller siden vil bli knust.
Når handlingen for alvor begynner å ta seg opp etter omtrent den første tredjedelen av filmen, kommer vi også mye nærmere filmens hovedplott. Da stiger interessen betraktelig når brikkene endelig begynner å falle på plass, og historien farges også av små vendinger. Det skal imidlertid sies at The Crow ikke er en veldig dyptpløyende affære, men i stor grad er sentrert rundt filmens hovedperson, Bill Skarsgårds hevnhistorie, som manifesterer seg på en svært brutal måte. Actionelskere, inkludert meg selv, vil få mye moro ut av dette. De har også klart å få inn et par vitser gjennomsyret av svart humor, som begge fikk meg til å humre.
Musikken spiller en sterk rolle i enkelte passasjer, med skranglete, rockeinspirerte låter som forsterker stemningen, spesielt i de brutale og fartsfylte sekvensene. Ett unntak fikk meg imidlertid til å klappe igjen øreklaffene for å beskytte trommehinnene, da denne typen junkie uten forståelse for finkultur ikke tåler opera i noen form. Riktignok ble denne kunstformen brukt på genialt vis til å akkompagnere filmens mest brutale scene, men jeg beskyttet likevel ørene. Etter at handlingen var over, lo jeg imidlertid høyt av den nevnte humoristiske scenen, som umiddelbart vasket det bitre ekkoet av operasangen ut av ørene mine.
Sånn sett gikk jeg til anmeldelsen av den nye filmen med blanke ark, for jeg husker egentlig ikke noe annet fra 1990-tallsfilmen med samme navn enn min venns kommentar: "Å, filmen med hovedrolleinnehaveren som ser ut som Ville Valo?", og jeg sa det samme selv, og lo. Det finnes også en tegneserie relatert til filmen, men den har jeg ikke lest, og jeg kjenner bare til magasinutgivelsen fra et kort blogginnlegg som beskriver den. Karakteren gis derfor på blanke ark, så å si, og uten for mye reminisenser fra de gamle. Det største minuset med The Crow er kanskje litt overraskende nok den i overkant massive volden, selv om jeg liker brutaliteten i den, for noen ganger gikk det rett og slett for langt. På slutten fikk jeg imidlertid de velkjente frysningene nedover ryggraden som fortalte meg at dette var verdt å se.
