The Electric State

Den svenske tegneren/illustratøren og forfatteren Simon Stålenhag er genial. Jeg har elsket bøkene hans siden Tales from the Loop kom ut første gang, og jeg ble naturligvis begeistret da Amazon Prime plukket opp rettighetene til den, og lovet en storslått dystopi i TV-form. Dessverre levde ikke serien opp til forventningene, og det tok ikke mange episodene før jeg gikk lei av den, men skam den som gir opp. Avengers regissørduoen Joe og Anthony Russo kjøpte rettighetene til Stålenhags andre verk, The Electric State, og pumpet rundt 300 millioner dollar inn i filmen som Netflix senere kjøpte. The Electric State slippes neste fredag og blir strømmegigantens store vårslipp. Men er den noe god...?

Det korte svaret her er ja. The Electric State er bra. Ikke en film jeg kommer til å begeistres over om fem år, og ikke noe jeg kommer til å se igjen i nær fremtid, men Russo-brødrenes morsomme 90-tallsflørt med kildematerialet ga i det minste meg nok karakter, personlighet og sjarm til at jeg følte meg fornøyd da rulleteksten gikk. Det skal sies at alle som forventer en trofast, respektfull 1:1-filmatisering av boken, vil bli fryktelig skuffet. Alle fans av Stålenhags verk må være klar over at Russo-brødrene, sammen med Stålenhag, endret på flere ting, skrev om flere aspekter og deler av historien slik at dette i bunn og grunn kunne bli noe helt annet enn den opprinnelige Stålenhag-historien. Normalt ville jeg ha mislikt det sterkt. I ni av ti tilfeller skjønner jeg ikke hvorfor man kjøper en latterlig dyr lisens for så bare å finne på en haug med egen lore. Paramounts TV-filmatisering av Halo er et lysende eksempel, da den føltes mer som Babylon 6 enn noe annet.

Men Russo-brødrene klarer å styre unna de verste fallgruvene her, og jeg har måttet justere min egen tommelfingerregel litt, for The Electric State er underholdende, stilig og påkostet. Historien er forutsigbar og veldig typisk, men den fungerer. I en alternativ fortid, på midten av 90-tallet, har menneskene, etter år med krig og dystre fremtidsutsikter, klart å undertrykke en dominerende robottrussel via en teknologivisjonærs geniale oppfinnelse. Robotene avvæpnes og kastes på den andre siden av en 260 mil lang mur, der de får stå og ruste. Dette mens menneskeheten bruker den teknologiske nyvinningen som gjorde slutt på krigen til ren (og hjernedød) avslapning.

Millie Bobby Brown spiller Michelle, en bråkmaker fra fosterhjemmet som hater skolen, hater livet sitt og hater det oppkoblede samfunnet der alle sitter i sine enorme VR-hjelmer og lever det livet de drømmer om, men ikke våger å jage i den virkelige verden. Hennes genierklærte lillebror har forsvunnet, verden er et eneste stort, usammenhengende, deprimerende kaos, og Michelle bestemmer seg for å bryte med mallen, slutte å gjøre det folk sier hun skal gjøre, og i stedet legge ut på et storslått eventyr for på en eller annen måte å prøve å finne sin forsvunne bror og unnslippe slaveriet i denne teknologiske tidsalderen.

Mens Stålenhags bok er en slående vakker, trøstesløst tom og falmet roadtrip-film, preget av et dystopisk Amerika inspirert av egenrådig robotdesign og minneverdige utsikter, er Russo-brødrenes film en fargerik actionkomedie der Stålenhags bemerkelsesverdige roboter smelter sammen med MTV-aktig, Hubba Bubba-aktig 90-tallsestetikk, inkludert denimvester og knallgule Walkman-kassettspillere. 90-tallet hadde lite eller ingenting med boken å gjøre, men her er det i fokus, og på mer enn én måte synes jeg det fungerer ... og veldig bra.

En mørk bok om savn og ensomhet har blitt en sjarmerende actionkomedie for hele familien (jeg så den til og med med barna mine), og - misforstå meg rett - det vil være mange Stålenhag-fans som ikke liker det. Likevel hadde jeg det gøy, fra start til slutt. Selv om Russo-brødrene neppe kommer til å vinne noen priser for The Electric State, er det en av de svært få Netflix Originals som ikke har irritert meg oppriktig.