The Hand That Rocks the Cradle

For noen herlige minner som dukker når jeg leser tittelen. The Hand That Rocks the Cradle fra 1992. En av de glemte thrillerperlene som jeg ikke bare eide på VHS, men også så kanskje litt for mange ganger. Jeg hadde en sånn thrillerperiode på midten av 90-tallet hvor Farlig begjær, Ricochet, Breakdown, The Game, Cape Fear og The Hand That Rocks the Cradle... Jeg eide dem alle og husker med stor tydelighet hvor perfekt Rebecca De Mornay var i rollen som den psykotiske barnevakten Peyton. Det var også ingen ringere enn Curtis Hanson (L.A. Confidential, Wonder Boys) som sto ved roret.

Nå har The Hand That Rocks the Cradle, som alt annet, blitt filmatisert på nytt, og historien er noe modernisert når det gjelder de opprinnelige omstendighetene, men i det store og hele handler det om det samme premisset. En stresset karrieremamma ansetter en barnepike for å få livet som stjerneadvokat til å gå opp, men det som i utgangspunktet er en smart beslutning for familiens skyld, viser seg etter hvert å være et mareritt. Barnepiken Polly er en morderisk, manipulerende ultrakjerring, og ved hjelp av den ene utspekulerte metoden etter den andre klarer hun å vende familien mot den stressede moren, skape konflikt og sjalusi og hjernevaske den åtte år gamle datteren hennes.

Originalen er (som sagt) en strålende liten thrillerperle. Ikke minst fordi regien er skarp, manuset velskrevet og Rebecca De Mornay er helt strålende i rollen som den psykotiske barnevakten. I nyinnspillingen er det Longlegs-stjernen Maika Monroe som har trukket loddet om å spille en psykotisk morder, og for å være ærlig fungerer det ikke særlig godt. Mens Mornay klarte å formidle et iboende raseri som var innestengt og styrt av et målbevisst sluttmål, klarer ikke Maika å gjøre stort annet enn å se evig trist og fortapt ut. Hun blir på sin side aldri skremmende eller truende på den måten som mer eller mindre definerte originalen, og der faller selvfølgelig mye av filmens trussel flatt.

Mary Elizabeth Winstead (10 Cloverfield Lane, Kate) spiller den stressede luksusmammaen Caitlin, og hun gjør det som alltid veldig bra. Jeg synes alltid vi burde sette mer pris på Winstead, for hun er utvilsomt en av Hollywoods beste kvinnelige skuespillere og har vært det en stund nå. I denne filmen gjør hun en god jobb med å forsøke å balansere stresset i familielivet med karrieren, og hun gjør en veldig god jobb med å uttrykke alt det som følger med å mislykkes. Hun er litt nevrotisk, men prøver å skjule det. Hun er en smule sjalu, men maskerer det veldig godt, og mer enn litt kontrollerende når det gjelder sine egne idealer og ideologier, noe Winstead skildrer med en mykhet og menneskelighet som gjør moren til filmens eneste troverdige karakter. Resten av denne nyinnspillingen er dessverre under standard. Det føles tynt, flatt og veldig sjangertypisk.