The Legend of Ochi

Isaiah Saxons debutfilm er utvilsomt en fryd for øyet. The Legend of Ochi oser av en estetikk som minner om 80-tallet og filmer som E.T. og The Dark Crystal, ikke minst takket være spektakulære praktiske effekter og en særegen estetikk som unektelig gir liv til verdenen. Den fiktive øya Carpathia, der filmen utspiller seg, er rett og slett fascinerende, men et vakkert ytre er som kjent langt fra alt, og hvor fortryllende overflaten enn er, lar historien og de overfladiske karakterene dessverre mye igjen å ønske.

I The Legend of Ochi følger vi tenåringsjenta Yuri som går imot sin far, her spilt av Willem Dafoe, når hun begir seg ut på en reise i det ukjente for å gjenforene et skadet dyr med sin familie. En pelskledd liten sak som, i likhet med Gizmo eller Grogu, er filmens største fortrinn, en kriminelt søt skapning som helt åpenbart er designet for først og fremst å fange det yngre publikummet.

Det finnes ingen egentlig handling eller struktur her, da det meste av filmen fortelles som om den er en halvveis erindret drøm. Det er kanskje flaks at verdenen som reisen foregår i er så mye mer interessant, fylt av en organisk mystikk som til tider er direkte fascinerende. Miljøene puster og lever, trærne hvisker sine hemmeligheter, og når Ochis øyne tindrer i skumringen, er det vanskelig å ikke grøsse.

Evan Prosofsky, som også jobbet med The Lighthouse, bader filmen i kaldt dagslys og dype skygger, mens Saxon, med sin bakgrunn fra musikkvideoproduksjon, viser sine ferdigheter. Ochi har virkelig en utrolig sterk visuell stil, der Karpatene i Romania selvsagt gjør mye av jobben, men også bruken av klassiske matte paintings bidrar mye til inntrykket, som til tider faktisk kan sammenlignes med et Frazetta-maleri som har fått stå ute i regnet litt for lenge.

Men som nevnt tidligere, det spiller ingen rolle hvor visuelt fortryllende filmen er når historien er så håpløst forutsigbar og karakterene underutviklet. Det er ingenting her som ikke allerede har blitt fortalt av andre, mer kompetente regissører, og reisen inn i villmarken føles veldig velkjent og mangler enhver form for dybde. Det er rett og slett veldig lite som engasjerer, og selv om Helena Zengel gjør en solid prestasjon som Jurij, er den sparsomme dialogen ikke nok.

Selv den ellers så briljante Dafoe føles bortkastet her. Hans rolle som Jurijs barske far er endimensjonal, og det er tydelig at Saxon ønsker å fokusere så mye som mulig av filmen på Ochi og hans forhold til Jurij, med svært lite rom for noe annet. Dette gjør at det til slutt føles som en litt halvferdig historie. Selv om The Legend of Ochi er en fulltreffer når det gjelder verdenen og effektene som er brukt for å gi den liv, er ikke dette nok til å tilfredsstille. Nostalgien føles litt billig, og historien forhindres fra å nå sitt fulle potensial.

For de som setter pris på praktiske effekter og en unik estetikk, er The Legend of Ochi vel verdt å gi en sjanse. Den vil nok likevel falle i god jord hos det yngre publikummet, og med en spilletid på 96 minutter er det hele relativt raskt overstått. Men hvis du, som undertegnede, er ute etter en litt dypere narrativ opplevelse, vil du dessverre bli litt skuffet.