The Long Walk

Å si at Stephen King er hetere enn noensinne akkurat nå, etter 65 utgitte romaner og nesten 200 utgitte noveller, i en alder av 78 år og etter å ha skrevet bestselgende bøker i 50 (!) år, er for meg nesten absurd. Men det er det, og bølgen av filmatiseringer som har dukket opp de siste to årene er nesten ufattelig. King-filmatiseringene strømmer på, og rett før Edgar Wrights mye omtalte The Running Man dukker opp, har The Long Walk endelig funnet veien til strømmehimmelen.

Boken var Kings første (i hvert fall hans første skrevne, for Carrie er fortsatt hans første utgitte roman), og er en slags krysning mellom The Time of the Plague og Stand By Me, og et metaforisk slag i ansiktet på vårt ultramaterialistiske samfunn og vår svært menneskelige tendens til aldri å stille spørsmål ved makten og staten. Filmen er, i likhet med forgjengeren, satt til 1967 og utspiller seg i en slags postapokalyptisk fortid der det hvert år arrangeres en konkurranse der 50 unge menn konkurrerer om hvem som kan gå lengst, uten hvile eller avbrudd. Hvis de kommer under en viss hastighet, blir de skutt og drept. Hvis de avviker fra den forhåndsbestemte stien, blir de skutt til døde på samme måte som hvis de hviler eller stopper. Under disse mildt sagt merkelige forholdene finner en gruppe fortapte ungdommer ikke bare seg selv, men også hverandre, og det er her denne filmen virkelig briljerer.

Cooper Hoffman som Raymond Garraty (nr. 47) og David Jonsson som Peter McVries (nr. 23) er begge utmerkede og de to som stjeler denne filmen i et ensemble av flere svært talentfulle unge herrer. Det slår virkelig gnister om disse to, hvis forhold lett kunne ha blitt intetsigende og fylt med troper, men som i stedet klarer å være menneskelig troverdig og nyansert på en måte som jeg ikke tror King kan ha vært ekspert på i løpet av sin fantastiske karriere. Her er fortvilelse, håp, mening, meningsløshet og en velbygget nerve via skarp regi som får alle 108 minuttene til å fungere svært godt. Francis Lawrence (I Am Legend, Constantine, Hunger Games) står ved roret, og etter noen feiltrinn med tomme, ensporede Hunger Games-oppfølgere, er han virkelig tilbake i storform her. Det er deler av The Long Walk som kanskje ikke fungerer så godt som tiltenkt (Luke Skywalker som general er et av disse øyeblikkene), men i det store og hele er dette en vellaget film og et gripende, severdig drama.