The Lost Bus

Med et manus av Brad Ingelsby (Mare of Easttown, HBOs Task), regi av Paul Greengrass (Captain Philips, Green Zone, The Bourne Supremacy) og en hovedrolleprestasjon av Oscar-vinner Matthew McConaughey (som tok Golden Globe for sin rolle i Dallas Buyers Club), føles det som om en thriller om en superdødelig, massiv skogbrann ikke kan bli noe annet enn genuint suveren med disse tre. Nord-Californias ødeleggende brann i 2018 krevde 85 menneskeliv og ødela nesten 13 000 (!) hjem. Midt i denne aggressive brannmuren som beveget seg i historisk fart fra Sacramento ned til Ridgewood, satt en skolebuss fast, klemt mellom brannbiler og panikkslagne trafikanter som prøvde å unnslippe den visse død fra Paradise, California. Om bord i skolebussen var en klasse med 24 livredde barn, deres lærer Mary Ludwig (America Ferrera) og bussjåfør Kevin McKay (Matthew McConaughey).

Den sanne historien om verdens kanskje beste bussjåfør gjennom tidene, som gjennom en heroisk innsats ble den mest omtalte personen gjennom hele brannslukningsarbeidet som pågikk i mange lange uker der sommeren 2018. At Kevins innsats skulle filmatiseres var klart for over seks år siden, men det er først nå Greengrass har klart å flikke sammen sitt drømmeprosjekt, som på mange måter minner om Kaptein Philips (en annen Greengrass-film basert på ekte heltemod, som starter sakte for så gradvis å øke tempoet mot et helvetes crescendo). Det er likevel litt trist at dette verken var spesielt spennende, gripende eller minneverdig.

Hovedproblemet her for meg er at den mangler klarhet. Greengrass' patenterte superrystende håndholdte kameraføring ødelegger ofte nøkkelscener der jeg som seer ikke helt klarer å se hva han prøver å vise, og Ingelsbys manus mangler den elegante dialogen som han vanligvis stapper inn sammen med det relaterbare, menneskelige mørket som hans beste arbeider også byr på (Out of the Furnace, er et lysende eksempel på dette). Matthew McConaughey spiller en sammenrasket, endimensjonal karakter som det er vanskelig å like og heie på, mens selv America Ferreras skolefrøken føles flat, manusmessig. Det er et par skikkelig påkostede scener mot slutten der bussen, som et knallgult, røykskadet missil, trenger gjennom de enorme flammene som ødela halve Paradise, men størrelsen på brannen, dødsfallene og omfanget er aldri helt der, så den lille skalaen dreper noe av spenningen som krever at vi som seere får vite mer om hva som faktisk står på spill (bortsett fra barna, selvfølgelig - som vi heller ikke blir kjent med). Det er aldri dårlig, men heller aldri veldig bra. Forspilt potensial fra et ekte filmdrømmelag, vil jeg si.