The Smashing Machine

Når Uncut Gems-regissør Benny Safdie begynner på den sanne historien om kampsportstjernen Mark Kerr, er året 1999. Kerr har nettopp fylt 30 år. Dwayne "The Rock" Johnson er altså 53 år gammel når han forsøker å utgi seg for å være en ung Kerr, selv om de to mennene er nesten like gamle (i virkeligheten), og her ligger et gjennomgående problem med denne filmen for meg som livslang fan av MMA. The Rock gjør alt i sin makt (og litt til) for å selge det faktum at han ikke er muskelberget fra Fast 8 eller kjøtthue fra Jungle Cruise, Skyscraper, Jumanji eller Hercules. Her er han en annen biffbuk, med følelser. Og han har nettopp fylt 30. For å være ærlig fungerer det ikke særlig godt, og til tross for tidlige hyllestrop og tårer i Cannes, synes jeg det er vanskelig å svelge at en 53 år gammel filmstjerne skal portrettere et 30 år gammelt kampfenomen med ledd som gummi.

I tillegg til denne nokså overfladiske klagen som en gretten intro til min anmeldelse av en av årets mest bejublede filmer, synes jeg også det er vanskelig, ofte umulig, å forstå hvorfor Safdie valgte 1999-2000 som et tverrsnitt av Kerrs liv, og hvorfor han i det hele tatt valgte Mark. Hans UFC-periode var, etter min ydmyke mening, mye mer underholdende enn de tre Pride-arrangementene som skildres her, og for å være helt ærlig burde denne filmen ha handlet om hans beste venn og mentor Mark Coleman i stedet. Nå hadde Coleman ("The Hammer") verken et problem med Oxycontin-avhengighet eller en skrikende, bråkete kjerring av en kone, som er det ca. 92% av denne filmen dreier seg om, og dermed blir latterlig kjedelig i prosessen. The Smashing Machine burde imidlertid ha handlet om Mark Coleman. Det tror jeg alle vi MMA-fans kan være enige om.

Safdie er imidlertid en dyktig regissør og en ekstremt dyktig manusforfatter, og akkurat som i Good Time og Uncut Gems er han så rå og nesten dokumentarisk i måten han strukturerer scener på og går tett på med kameraet. Klippingen er kjapp uten å være for forhastet, og det er tydelig at Benny har forsøkt med nebb og klør å presse de små gramene av "ekte" skuespill som finnes ut av hovedpersonen sin, og i én scene (når han blir innlagt på sykehus for en overdose opiater og blir konfrontert med Coleman) fungerer det rimelig bra. Resten av tiden er Dwaynes skuespill altfor enkelt og hans register for smalt til å virkelig uttrykke den smerten som finnes på papiret her. Kerrs avhengighet feier Safdie forbi, skrikekampene med den rare kjæresten peprer han oss med som automatild, og det hele blir så glatt kjøkkenvaskrealistisk uten egentlig å eie noe som helst. Dybden mangler fullstendig, det blir i stedet et ganske overfladisk drama om ett eneste følelsesuttrykk, sinne, som får Kerr til å fremstå som tidenes sutrekopp snarere enn noe annet.

De mange kampscenene når Kerr og Colemen har sine mye omtalte Pride-kamper, er relativt godt gjennomført, men også her mangler det trykk, substans og kraft. Særlig The Rock er stiv i sin oppførsel i Pride-ringen, og det merkes så godt at han aldri angriper, men holder igjen og sørger for å aldri treffe noen motstander i ansiktet med så mye som et enkelt, lett slag. Ryan Bader er selvfølgelig bedre, som gammel UFC/Bellator-veteran. Slagene hans ser ut som om de gjør vondt, og han er overraskende bedre som Mark Coleman enn jeg kunne ha forestilt meg. Emily Blunt gjør sitt beste for å trekke raseriet ut av Dwayne, og gjør det med en stereotypisk tynn og flat kjæreste som ikke kan si et ord uten å være bevisst provoserende og oppmerksomhetssøkende.

Som sagt, jeg forstår ikke hvorfor Safdie valgte Kerr når det finnes tonnevis av mer interessante historier å fortelle om Coleman, Shamrock eller hvorfor ikke Couture. Dessverre forstår jeg heller ikke hvorfor han valgte å fokusere på ett enkelt år med Pride i stedet for å prøve å strekke buen litt videre, og jeg synes fokuset på en ekstremt kort periode med opiatavhengighet er latterlig effektsøkende og platt. Bortsett fra den nydelige produksjonsdesignen, kostymearbeidet og det superflotte fotografiet, er det dessverre ikke mye her som jeg har tenkt å rose. The Rock kan ikke bære en tung dramafilm som dette på sine velpumpede skuldre (uansett hvor mye filmfestivalen i Cannes ønsket at han skulle gjøre det), og det fungerer ikke med en 53 år gammel bodybuilder som prøver å parodiere en ung MMA-stjerne. Dette fungerte ikke for meg i det hele tatt.