Under Paris

Dette er takken jeg får! For at jeg er en sta, lidenskapelig, målbevisst og rabiat miljøforkjemper som prøver å redde den hardt prøvede makohaien fra utryddelse ved å rydde opp i plasten i havet. Ingen god gjerning går ustraffet hen, som det heter, spesielt ikke når det er snakk om sultne, kjøttetende drapshaier som svømmer 3000 kilometer og bare av ren ondskap "lærer" seg å puste ferskvann for å ta hevn.

Under Paris er Netflix' nye store sommerfilm regissert av mannen bak Frontiers og The Divide, der en erfaren marinbiolog og en gjeng blåhårede hipsteraktivister får nyss om at en nesten åtte meter lang hai har funnet veien inn i Seinen i Paris sentrum, og bruker 49 minutter på å prøve å få borgermesteren og politiet til å tro på det de sier. "Ja! Vi forteller sannheten. Disse dreadlocks-drenerte, ofte piercede demonstrantene (alle med superkort lugg og gamle klær) vet at det er en enorm dødshai i Paris, og den vil spise dere alle sammen!!!" Akkurat som i Spielbergs gamle superklassikere møter skeptikere og byråkrater altruister og aktivister i et salig sammensurium av gamle, slitne haifilmtroper stablet oppå hverandre i en haug av kliss på størrelse med Eiffeltårnet.

Netflix er etter min mening den regjerende og rimeligste kvalitetsstrømmetjenesten av dem alle, med det desidert beste utvalget både når det gjelder bredde, men også mindre prosjekter, perler og lokale produksjoner. Det er imidlertid ikke til å komme bort fra at de de siste årene har hatt mye uflaks fordi hvert eneste manus de spytter ut nå dras ned av dum logikk, dårlig dialog, papirtynne karakterer og den ene klisjeen mer sliten enn den andre. I Under Paris har regissør Xavier bare blandet det han liker i Haisommer og det han liker i Deep Blue Sea, byttet setting til noe urbant (Paris, som du tydeligvis allerede har fått med deg) og krydret det med effekter som ser ut som om de i sin helhet er laget i Microsoft Word.

Dette er bare søppel. Ren og skjær søppel. Menneskene vi skal heie på er så dumme at det føles parodisk, logikken er så elendig at man ikke kan gjøre stort annet enn å le av elendigheten, og undervannsscenene i Paris får Sharknado til å se ut som en ILM-produksjon. Haiene suser forbi uten tyngde, størrelse eller tilstedeværelse, og ofte er vannet rundt kroppene deres så dårlig utført at de over 20 år gamle dataeffektene i Deep Blue Sea føles ferskere. Dette er imidlertid ikke tilfellet med introen til Under Paris, der en gjeng dykkere går seg vill under en marinbiologisk prøvetaking i åpent hav. Her er effektene merkelig nok veldig bra, og det samme er fotografiet og stemningen, noe som får meg til å tro at denne delen er laget av et annet team i en annen periode med et helt annet budsjett enn resten av filmen.