Venom: The Last Dance

Det er noe så trist med de to første filmene om McFarlanes ikoniske Spider-Man-skurk. For det er dessverre slik at ekstremt få elementer i disse filmene (inkludert denne nye tredje filmen som hadde kinopremiere i natt) har noe som helst til felles med tegneseriefiguren. Og det er tragisk. Bortkastet potensial for alle oss som alltid har elsket Venom i tegneserieform. I løpet av denne trilogien er det dessuten tatt så få narrative sjanser og gjort så mange åpenbare feil med både manus og regi at det dessverre ikke finnes noen unnskyldende omstendigheter å komme med. Venom, Venom: Let There Be Carnage og Venom: The Last Dance er en dårlig trilogi av tegneseriefilmer som vi alle vil ha glemt om et år eller to.

Venom: Let There Be Carnage er ærlig talt en av de verste milliardfilmene jeg har sett i hele mitt liv. Gollum-gutten Serkis' tafatte regi, det tafatte og formålsløst late manuset, kombinert med superfæle spydigheter av klissete dataeffekter, gjorde den til en oppvisning i hvordan man ikke lager en underholdende popcornfilm basert på en tegneseriefigur. I denne tredje filmen har medforfatteren av manuset til den første stått bak kamera, og tonen er en annen. Eddie og Venom er på rømmen, begge på flukt fra sine egne problemer. Brock jages av politiet og FBI for drapet på betjent Mulligan i slutten av forrige film, mens Venom nå jages av hjemplanetens hersker og håndhever Knull, som har ankommet jorden med sin hær av slimete rommonster-håndlangere.

Livet på flukt har i dette tilfellet imidlertid ikke betydd at Sony har laget en tett, mørk og nervepirrende kul thriller krydret med litt McFarlane-doftende metahumor. Nei, nei, nei. Dette er en barnevennlig, dagslyspåvirket, superforutsigbart slapp roadtrip-film om to kompiser som tar sin siste reise sammen. For det er slik Knulls strenge grunnkrav ser ut. Enten dør Eddie, eller så haiker Venom hjem til planeten sin - igjen. De to vil uansett bli skilt fra hverandre, og hva er vel da bedre enn å i mellomtiden slå seg sammen med en gjeng hippier i dvale og kjøre rundt i flere stater, og vende tilbake til de samme vitsene som ble brukt i begge forgjengerne.

Hardy er lett å like, for meg. Det har han alltid vært. Men det var ikke nok til å gjøre Venom til en god film, og han klarte på ingen måte å redde Serkis' direkte katastrofale scener i oppfølgeren. Når han i denne siste delen av trilogien gjør det samme om og om igjen, og når "humoren" i kontrasten mellom den metodiske nyhetsfotografen og det splitter gale rommonsteret forsvinner ut av vinduet, føles det som om hele filmen slumrer inn mens jeg ser den. Det er ingen edge, det tas ingen sjanser, de nærmer seg aldri en tone som stemmer overens med tegneseriefiguren, og karakterutviklingen er ikke-eksisterende. Vi er rett og slett hektet. Når Eddie og Venom reiser med hippievennene sine gjennom et snustørt USA for til slutt å stå ansikt til ansikt med Knull og hans Knullers.

Er Venom: The Last Dance den dårligste filmen i denne slappe trilogien? Nei, det er den ikke. Ingenting kan være så forferdelig dårlig som Let There Be Carnage. Ingenting i det hele tatt. Er den på nivå med den utrolig middelmådige første filmen og derfor "ok"? Ikke det heller. Kelly Marcel tør ikke satse fullt ut her, det mangler karakter, fantasi, humor og hjerte i en film som naturlig nok burde hatt Spider-Man i hovedrollen. En hel Venom-trilogi uten så mye som et sekund med Spider-Man er som å prøve å spille VM i snooker med en snor. Det "fungerer", men du treffer ingenting.