Warfare

Jeg er generelt av den oppfatning at Alex Garland er en av de mest talentfulle filmskaperne i bransjen i dag. Enten det er som manusforfatter på 28 Days Later, Dredd og Never Let Me Go, eller som regissør på Ex Machina, Annihilation, og senest Civil War, er han en begavet historieforteller.

I dette tilfellet er han en manusforfatter som har jobbet tett sammen med krigsveteranen Ray Mendoza for å skape en autentisk og hyperrealistisk filmgjengivelse av en helt spesiell krigssituasjon i Ramadi, Irak i 2006. Manuset er i sin helhet basert på en liten gruppe soldaters minner fra denne fryktelig pressede og stressende situasjonen, som har sveiset seg inn i gruppens kollektive bevissthet.

Warfare gir oss halvannen time i helvete, men et helvete vi kjenner, og som er langt nærmere oss enn billedlige, symbolske gjengivelser fra fiktive historier. Dette skjedde, og det skjedde i store trekk slik vi ser det i Warfare, og dermed kommer filmen raskt veldig, veldig tett på tilskueren, og ved å være sparsom med faktiske effekter føler man seg aldri lurt eller manipulert til å føle eller resonnere. Det vi har her er film i sin reneste form, og både Garland og Mendoza klarer det med eleganse og en sikker hånd i forhold til ethvert mål de sikter mot (pun very much intended).

Filmen forteller om den tragiske situasjonen som oppsto da en veibombe forpurret et forsøk på å evakuere et medlem av gruppen under skuddvekslinger i Ramadi i 2006, med en hardt såret og flere drepte som resultat. Det er en jordnær fortelling som begrenser sine ambisjoner til å fortelle om en konkret situasjon i sanntid og utelukkende fra soldatenes synsvinkel.

Og disse soldatene spilles av en mesterlig rollebesetning bestående av Shogun -stjernen Cosmo Jarvis, Stranger Things -suksessen Joseph Quinn, Will Poulter og Michael Gandolfini, sterke, relativt unge talenter som utvilsomt kommer til å dominere fremover, og hver og en av deres talenter kommer til sin fulle rett i løpet av den halvannen timen Warfare varer. Det er ingen steder å gjemme seg, det er ingen fancy klipping eller andre effekter - det er bare skuespillernes evne til å transportere oss effektivt til tid og sted, og i Warfare skjer dette sømløst.

Jeg er sønn av en filmkomponist, så min eneste anke er at det er litt synd at filmen ikke engang ønsker å bruke originalmusikk for å forsterke eller fremheve enkelte øyeblikk. Hvis du har sett Sicario, var den avdøde filmkomponisten Jóhann Jóhannsson i stand til å forsterke grusomhetene i den filmen med en sparsom, men kraftfull musikalitet som kunne ha kommet Warfare til gode, og uten at det gikk på bekostning av filmens realisme og jordnærhet.

Men Warfare er en triumf, både for soldatene som får æren av å få sin historie fortalt på en så presis måte, men også for Garland, som på tvers av sjangre og roller i ulike filmproduksjoner nok en gang beviser hvor talentfull han er. Bravo!