We Bury the Dead er en ganske uvanlig dystopi som har gått litt under radaren. Men vet du hva? Den fortjener faktisk litt oppmerksomhet. Hvorfor? Det skal jeg fortelle deg, men la oss starte med handlingen :
Etter en militær katastrofe som etterlater Tasmania full av delvis gjenopplivede lik, forlater en frivillig som leter etter sin savnede ektemann oppdraget sitt med å samle inn og begrave de døde, og reiser sørover gjennom isolerte samfunn. Jakten på ektemannen viser seg å være langt farligere og mer komplisert enn hun hadde forestilt seg, men Ava finner en følgesvenn i den andre frivillige Clay.
We Bury the Dead er skrevet og regissert av Zak Hilditch, som tidligere ga oss Stephen King-filmatiseringen 1922, med Thomas Jane og Molly Parker i hovedrollene. Rollebesetningen inkluderer Daisy Ridley (Star Wars, The Marsh King's Daughter), Brenton Thwaites (Pirates of the Caribbean: Salazar's Revenge) og Mark Coles Smith (andre verdenskrigs-haifilmen Beast of War). Skuespillet er solid og vil ikke vinne noen Oscarer eller Razzies.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det var en tid da jeg elsket dystopier, både i form av splatterfilmer med zombier og mer intellektuelle visjoner (ordspillet er tilsiktet). Sjangeren har blitt litt overmettet, og altfor ofte ser vi generiske filmer som ikke gjør noe for å skille seg ut. Og så hender det også at man, etter sytten års venting, får enda en oppfølger til sin personlige favoritt, 28 Days Later, som viser seg å være alt annet enn god. Jeg kunne skrevet en halv roman om alt som ikke fungerte i 28 Years Later, men jeg skal nøye meg med en kort tekst. Bone Temple var litt bedre, men ikke akkurat bra. Nok om det. Tilbake til We Bury the Dead.
Gir dette bildet litt av en Days Gone-vibe?
Jeg var litt skeptisk da jeg så den lave vurderingen på IMDb, men jeg tenkte at det var nok i historien, traileren og stillbildene til å antyde at det kanskje var noe verdt å bruke tid på. Og vet du hva? Jeg er virkelig glad for at jeg ga den en sjanse, for denne filmen fenger meg virkelig. Den har ikke et enormt budsjett, men den bruker pengene sine godt. Åpningen er effektiv og stilig og setter stemningen ganske godt. De uvanlige elementene blir allerede introdusert her. Det må sies: det er en slags zombiefilm, men ikke av den blodige sorten. Det er absolutt vold, men det er ikke filmens fokus. På den annen side byr den på noen øyeblikk med behagelig gys. Det er noe dypt urovekkende ved de gjenopplivede døde, i hvert fall de første gangene vi ser dem. Jeg synes de oppnår mye her med små, enkle midler, og scenen der de frivillige går fra hus til hus og samler inn de døde, er både gripende og rørende.
Det er noen få fartsfylte scener, men jeg liker også at filmen har en vakker, dyster atmosfære. Jeg vil egentlig ikke røpe så mye mer om handlingen, men er dette en film som fortjener toppkarakter? Nei, det er den ikke. Det er et par scener, særlig en sidehandling som involverer Mark Coles Smiths karakter, som til tider føles litt malplassert og enten burde vært omarbeidet eller kuttet ut. Det resulterer i et litt for brått skifte i fokus og gir ikke den uroen jeg tror det var ment å gi. Hadde de omarbeidet det og noen få andre forstyrrende elementer, og tilført litt mer tempo og enda mer ubehag, kunne dette ha blitt en ekte underdog-favoritt for meg. I stedet er det en ganske stilig, kompetent og interessant dystopi som for det meste fungerer, og som jeg, nok en gang, mener fortjener et bredere publikum. Ikke la middelmådige rangeringer og anmeldelser stå i veien - gi den tasmanske apokalypsen i « We Bury the Dead » en sjanse!