Jason Sudeikis har markert seg i flere store komedier de siste årene. Han er vel det vi kan kalle en late bloomer, og nå har han endelig fått sin helt egen film. Akkompangert av Jennifer Aniston gjør de så godt de kan med et halvslapt manus.
Det virker som om Hollywood har åpnet alle sluser i forhold til dophumor og grov språkbruk. Kanskje er det Judd Apatows filmer som har banet vei... Ikke vet jeg, men for min del er det ikke automatisk morsomt at skuespillerne sier "f*ck". Grove ord er ikke morsomt alene. Dette er noe We're the Millers lener seg altfor mye på, og det er ikke nok.
Oppskriften er som følger. Fire mennesker som kjenner hverandre vagt reiser fra Denver til Mexico for å smugle marihuana tilbake over grensen til USA. Noe går selvfølgelig galt, og de fire befinner seg snart i et kappløp med tiden. Kjøretøyet, en bobil, fungerer som et komisk sentrum der de utgir seg for å være en kjernefamilie på ferie. Dette har forøvrig Robin Williams allerede prøvd seg på, og det var ikke særlig morsomt i 2006 heller.
Heldigvis har filmen sine lyspunkter. Sudeikis har god timing - han er en morsom mann. Derfor tar jeg meg selv i å le sånn passe høyt flere ganger den første halvtimen, og det virker i utgangspunktet som en lovende komedie. Samspillet med Aniston fungerer også ganske greit, og det er lett å se at hun har plukket opp ett og annet i løpet av ti år i Friends.
Som tidligere nevnt er mye av humoren basert på grove ord, men den spiller også en god del på underbuksevitser. Høres dette tynt ut? I så fall er det nettopp fordi det er tynt. Forutsigbarheten tar overhånd, og halvveis ut i We're the Millers slutter latteren.
Det er også på dette tidspunktet at håpet om gode vitser blir erstattet av irritasjon. Jeg blir irritert over manusets tydelige huller og svakheter. Alle de fire hovedpersonene har blitt med for å tjene raske penger, så hva med å skynde seg litt?
Problemet blir tydelig når de skal begynne å knytte bånd til hverandre. Det er så overfladisk, platt og forutsigbart, og jeg som vanligvis er en lettrørt mann (feller en tåre hver gang jeg ser Independence Day) føler ingen varme, kosete følelser - bare irritasjon og utålmodighet.
We're the Millers har mye å gå på før det ville blitt en film jeg kunne anbefalt deg å se. Jeg kan godt anbefale den første halvtimen, men det gir ikke noen videre mening. Skuespillerne gjør virkelig så godt de kan med materialet, men det faller gjennom. Selv ikke den mye omtalte strippescenen til Aniston var mye å rope hurra for. Den hadde riktig nok ett komisk poeng, men mest av alt ble den rar. Litt som resten av filmen.