Zack Snyder's Justice League

Før Warner Bros' Justice League hadde premiere i 2017 var jeg faktisk spent, til tross for at Batman v Superman ikke levde opp til mine svært høye forventninger. Da det derimot ble kjent at regissør og manusforfatter Zack Snyder hadde «hoppet av» på grunn av interne konflikter og eldstedatteren Autumns selvmord, var jeg overbevist om at filmen ville ende opp som søppel. Til unnsetning kom Joss Whedon, regissøren bak Avengers: Age of Ultron, som etter ordre fra DC-sjefen Geoff Johns filmet 65% av scenene på nytt igjen for å «lyse opp» den mørke stemningen. Hans ønske var å gjøre filmen til mer barnevennlig moro i Marvel-stil.

Resten er, som vi vet, historie.

2017-versjonen av Justice League var et ufokusert virvar. Snyders mørke og seriøse narrativ, dominert av hans nærmest poetisk vakre sakte film-sekvenser, ble tilfeldig blandet med lett, tåpelig komedie og koblet sammen med de forferdelige Superman-sekvensene hvor Henry Cavills bart fra Mission: Impossible ble fjernet digitalt. Da fansen presset Warner om å la Snyder fullføre sin originale visjon og ga ham 75 millioner dollar for å gjøre jobben, skrek jeg flere minutter i strekk.

Warner og DC forrådte sin egen skaper for å tjene raske penger på Marvel-bølgen i stedet for å være konsekvente med sin egen visjon og holde seg til sin egen mann og tonen han allerede hadde satt. At de senere måtte vike av veien som følger av press fra fansen er intet mindre enn forbausende og en begivenhet som allerede har blitt filmhistorie.

Zack brukte et helt år og hver minste del av de 75 millionene for å redigere sammen originalversjonen av Justice Leauge som han foreslo for Warner Bros. i 2015, et resultat som er hele fire timer og to minutter langt. Historien er i stor grad den samme. Batman reiser rundt for å skrape sammen et lag av superheltvenner, fordi Superman før sin død fortalte ham at et angrep fra verdensrommet var nært forestående. Wayne reiser i et forsøk på å overbevise Aquaman, Cyborg og The Flash om å bli en del av Justice Leauge, samtidig som han og Wonder Woman begynner å planlegge hvordan de kan forsvare alle tre moderboksene fra verdensrommet som har vært gjemt på jorden av ulike sivilisasjoner i århundrer. Den fryktede Steppenwolf og hans legion av parademoner ankommer jorda på voldsomt vis for å finne boksene på vegne av erkeskurken Darkseid, og det er selvfølgelig opp til Batman & Co å stoppe ham.

Det er mange deler og scener her som er helt nye for Justice League. Det som er mest annerledes her er selvfølgelig tonen. Whedons lettbeinte spøker og atmosfære er fullstendig borte, og Snyder holder fast på den samme mørke og seriøse dommedagsvibben som DCs beste tegneserier alltid har bydd på, noe som gjør underverker for filmen etter min mening. Det utgjør også en stor forskjell at særlig Cyborg og Flash (de to heltene i filmen som ennå ikke har fått sine egne filmer) blir fremstilt i et helt annet lys med lange historietråder som gjør dem til rollefigurer med flere lag og interessante motiver, noe som aldri ble inkludert i 2017-filmen. Zack Snyders Justice Leauge er på mange måter Cyborgs film, og hans historie er gripende og velskrevet. Batman er på sin side ikke lenger en gammel og actionlammet håndlanger som i Joss Whedons film, men en nyttig, handlekraftig og stoisk hardhaus i tråd med Frank Millers brilliante The Dark Knight Returns.

Superman har også fått en tilsvarende overhaling som yter ham langt mer respekt og gjør ham til en helt annerledes rollefigur, noe som jeg vil si filmen tjener på. Borte er den smilende og barnevennlige opptredenen fra 2017-filmen, og det vi får her er i stedet en tankevekkende, supermektig og målrettet Kal-El som i sin mørke drakt viser krefter de andre heltene i ligaen ikke kan drømme om engang. Det er en teft for detaljer her, en respekt for kildematerialet og en konsekvent grunntanke når det kommer til dynamikken mellom dem alle, noe 2017-versjonen manglet fullstendig og som gjør Snyders versjon til en film som får meg til å sørge over at fortsettelsen av Snyderverse ble begravet for flere år siden. Selv om Man of Steel var en skuffelse for meg og Batman v Superman definitivt kunne vært en bedre film, er det ingen tvil om at dette firetimers eposet er verket som Snyder alltid har fortjent. Dette viser hvor god han er som filmskaper når bare studiosjefer, fokusgrupper og rabiate produsenter lar ham være i fred til å gjøre det han kan best.