Se for deg å være fanget i en tilsynelatende uendelig syklus på tolv minutter hvor du stadig må se deg selv eller din kjære dø gang på gang på gang med mindre du tilfeldigvis gjør en rekke spesifikke ting i riktig rekkefølge for å stoppe det hele. Dette fascinerende og marerittaktige konseptet tilhører 12 Minutes, en interaktiv thriller som flere av oss har ventet på i over et halvt tiår.
Her er du en navnløs mann som akkurat har kommet hjem til leiligheten sin etter en vanlig dag på jobben. Partneren din har forberedt en romantisk kveld, men det tar ikke lang tid før ting altså blir så til de grader verre. En mann som hevder å være politimann kommer brasende inn og hevder at den gravide partneren din er mistenkt for å ha drept faren sin for flere år siden. Avhengig av hva du gjør vil dette ende med at du kveles, blir slått i svime eller lignende den første gangen, men så våkner du opp tolv minutter tidligere og får muligheten til å endre de kommende begivenhetene og forhåpentligvis bryte syklusen.
Selve gameplayet er klassisk point-and-click, så det handler bare om å finne ting å samhandle med på ulike måter. Med tanke på at alt finner sted inne i leiligheten sier det seg nesten selv at du ofte må tenke litt utenfor boksen og prøve nærmest alt for å til slutt lykkes. Dette er lettere å venne seg til enn det høres ut siden alt sees fra fugleperspektiv og du bare trenger å bruke ting i inventaret ditt eller leiligheten ved å klikke på tingene du ønsker å gjøre noe med eller kombinere.
Etter å ha mislykkes en rekke ganger ved å angripe inntrengeren med kniven jeg fant på kjøkkenet innså jeg at det var tid for å prøve andre strategier. Jeg bestemte meg for å ta pillene jeg fant på baderommet og legge dem i drinken til partneren min slik at hun var bevisstløs da slemmingen kom. Dette førte til at jeg kunne spørre han om ting direkte uten forstyrrelser (vanligvis kveler han deg altså uten mye nøling), og dermed lærte litt mer om han og motivene hans. Etter hvert endte det uansett med meg på gulvet gispende etter luft før jeg våknet tolv minutter tidligere. Denne gangen hadde jeg dog fått noen ganske nyttige ledetråder som hjalp meg på veien til å finne sannheten av dette mysteriet. I korte trekk er det dette 12 Minutes handler om. Å ekstremt sakte men sikkert lære mer om hva som skjer slik at du smyger deg til en løsning.
Uten å røpe for mye vil jeg si at dette og historien i seg selv stadig hold meg i en slags sjokktilstand med den ene spennende vendingen og åpenbaringen etter den andre. Akkurat idet jeg trodde mysteriet begynte å virke forutsigbart gjorde spillet en helomvending som skapte hjernebry på en god måte igjen. En annen ting fortellingen gjør meget bra er å gjøre deg empatisk for hovedkarakteren mens du går gjennom denne merkelige syklusen sammen med han uten å se en slutt i det fjerne. Hver gang han slår i veggen eller bannes for seg selv er det ofte i samsvar med hva du selv føler og tenker.
Stjernegalleriet skal også ha noe av æren for dette siden James McAvoy (din karakter) Daisy Ridley (konen din) og Willem Dafoe (inntrengeren) leverer enestående opptredener hele veien gjennom, og det er fantastisk hvor mye følelser de klarer å formidle med tanke på at vi ikke ser særlig av ansiktene til karakterene. Det faktum at historien og karaktene klarer å være såpass engasjerende når det bare er tre stykker i et meget begrenset område er eksepsjonelt godt gjort.
Alt er uansett ikke perfekt. Selv om jeg synes det er interessant å tenke over hva jeg skal gjøre for å finne ut mer hver gang har jeg aldri vært en stor fan av prøve og feile-metoden. Selv om du kan spole deg gjennom dialoger du har hørt før og fremskynde tiden ved å ligge i sengen eller stå i skapet kan det fortsatt bli kjedelig å se de samme fire veggene og dialogene om og om igjen. Spillet gir nærmest null hjelp eller tips om du ikke klarer å komme på nye ting å gjøre. I stedet må du bare sette deg ned og og virkelig tenke over serien av hendelser som har og vil skje i håp om å komme på noe lurt. Noen ganger er løsningene ganske sære også, så det var nesten bare frustrerende da jeg nærmest med en tilfeldighet fant ut hva som måtte gjøres.
12 Minutes er uansett uten tvil et av de mørkeste og mest gripende historiedrevne spillene jeg har spilt på flere år. Fortellingen er fylt med overraskende vendinger som bare forsterkes av det talentfulle stjernegalleriet sine gripende tolkninger som gjør at karakterene føles troverdige. Samtidig liker jeg virkelig det minimalistiske designet siden det blant annet presser meg til å prøve ut alle muligheter og omhyggelig tenke over hver situasjon. Når det er sagt vil prøve og feile-metoden irritere livet av flere enn meg, særlig siden mange ting blir i overkant kryptiske og obskure.