Robocop har nå vært med i en mengde filmer og spill, og det er egentlig bare de to første filmene som har vært bra. Men... de var så vanvittig gode at figuren fortsetter å være elsket uansett hvor mye søppel han er med i. I det nye Robocop: Rogue City vender vi tilbake til de opprinnelige filmene og får et nytt møte med Robocop, som jeg ble glad i på 80-tallet, i et nytt actioneventyr i den sci-fi-verdenen Paul Verhoeven skapte.
Det er en merkelig scene et kvarter ut i eventyret som får meg til å innse at utvikler Teyon har truffet spikeren på hodet og forstår hva som gjør denne verdenen så unik. Det er fremtiden slik vi så den på 80-tallet, ikke slik den faktisk ble. Når en person filmer Robocop i en av introscenene, holder hun et ganske stort videokamera av den typen som var vanlig før i tiden, mens vi i dag selvsagt ville filmet med mobiltelefonen. Men i Robocop: Rogue City finnes ikke noe slikt. Her består sci-fi-følelsen av neonfargede arkader med ganske primitive spill, små tykke TV-er med avrundede hjørner og fiender bestående av klassiske punkere med mohawk-inspirerte frisyrer - alt innrammet av samfunnskritikk av den typen vi så i originalfilmene.
Og det er akkurat slik det skal være. Jeg blir umiddelbart transportert tilbake til Robocops verden når jeg får mitt første oppdrag med å befri et gissel, der jeg også får vite mer om "New Guy" og narkotikaen Nuke som ligger bak den siste tidens elendighet. Gisselsituasjonen er vanskelig, og politiet som raskt orienterer Robocop om hva som har skjedd når sistnevnte ankommer åstedet, ber umiddelbart om forsterkninger, hvorpå Robocop - spilt av Peter Weller - svarer "Reinforcements have arrived". Strålende!
Selv om actionbiten selvsagt står i fokus i Robocop: Rogue City, har Teyon forsøkt å fylle eventyret med mange andre elementer, som et nivåsystem, noen detektivelementer, sideoppdrag, parallelle historier og mye mer. I tillegg rammes Robocop av flashbacks fra sitt tidligere liv som Alex Murphy, som er overraskende godt skrevet og tilfører et sårt tiltrengt lag til fortellingen. Dette gjør at eventyret føles ganske variert, selv om det i bunn og grunn er et ganske enkelt og rigid skytespill.
Robocop tåler mye juling, og fiendene kan ikke gjemme seg fordi de raskt blir funnet av teknologien hans.
Skytingen med Robocops enormt kraftige Auto 9 står selvfølgelig fortsatt i sentrum av historien, og Detroits avskum må fjernes i stedet for å straffeforfølges. Her befinner vi oss i et interessant dilemma. Vi vet alle hvordan Robocop beveger seg og sikter, det ville ikke fungert særlig bra om spillet lot oss hoppe, gli langs gulvet, ha et våpen svingende foran oss mens vi går og organiske bevegelser når vi sikter på ulike fiender. Robocop må være rigid og ha et gameplay som i alle andre tilfeller ville blitt ansett som klønete og kanskje til og med dårlig. Her passer det som hånd i hanske, men kan dårlig gameplay unnskyldes fordi det skal være på en bestemt måte?
Svaret må bli både ja og nei for meg. For når jeg møter store mengder fiender og med min Auto 9 sprenger skallene deres i luften med velrettede skudd før de knapt rekker å skyte tilbake, føles dette som en flott Robocop-simulator. Men når jeg ikke klarer å komme raskt inn, og fiendene begynner å skyte tilbake og løpe rundt, blir ting mye mer komplisert, spesielt når det er mange av dem. Sistnevnte resulterer ofte i at jeg må være altfor defensiv for å komme meg videre, noe som bryter med Robocop-følelsen (du husker sikkert like godt som meg hvordan han ryddet opp i narkotikafabrikken i den første filmen, og det var ikke ved å gå frem og tilbake i en døråpning og skyte fiender én etter én).
Drepte fiender mister også våpnene sine, som du selvfølgelig kan plukke opp og bruke. At Robocop går rundt med en AK-47 eller en Uzi føles imidlertid bare rart, og jeg har i stedet spilt mesteparten av spillet med standardvåpenet.
Slik så fremtiden ut på 80-tallet, det var utenkelig at arkadespillene skulle dø ut.
I tillegg er nivåene rimelig store og byr på en viss grad av utforskning, og det er faktisk ting å finne som hjelper deg i undersøkelser, gir XP, helse og lignende. Jeg synes imidlertid det går på bekostning av spillflyten at Robocop går inn i garderober og andre sekundære områder for å lete etter ting når folks liv står på spill. I tillegg er det ikke utenkelig at man lurer på hvem som har lagt ut den OCP-maten Robocop spiser, og hvorfor den er på steder der den absolutt ikke burde være? Dette er selvfølgelig klassisk spilldesign, men det tar bort den filmatiske følelsen. Kanskje det hadde vært bedre med automatisk og tidsbestemt levelling i stedet?
På standard vanskelighetsgrad er spillet ganske lett, noe som aldri føles som et problem fordi det kler Robocop å ikke dø av kuler i brystplatene. I stedet føles det helt i tråd med karakteren å bare kunne gå videre og ignorere å bli skutt på. Du er imidlertid ikke helt udødelig, bortsett fra i midtsekvensene der du kan få mye juling, og du kan bære tre livsfornyende pakker om gangen. Det kan også forbedres slik at du kan bære mer, hvis det er noe du vil prioritere med XP-en din.
Robocop er tidvis veldig ryddig og også godt designet.
Politistasjonen fungerer som en slags sentral hub i Robocop: Rogue City, og mange oppdrag og mellomsekvenser er basert her, og det er også flere sideoppdrag å gjøre. Det er et godt tilskudd for variasjonens skyld, og de er ofte ganske humoristiske, som for eksempel å få Robocop til å bære fylliker eller ta telefonen. Avhengig av beslutningene og handlingene dine, endres også folks tillit til deg, noe Teyon er veldig stolt av, men som jeg ikke kan si er oversatt til gameplay på en merkbar måte. Selv på oppdrag kan du noen ganger utføre sideoppdrag som å gi parkeringsbøter til folk eller hjelpe noen i trøbbel, noe jeg pliktskyldigst har gjort, selv om jeg synes det er litt rart at Robocop skal gjøre det mens Detroit går under.
Før jeg går videre til den siste delen av anmeldelsen med oppsummering og karakter, vil jeg understreke at jeg ble veldig overrasket over grafikken og lyden. Robocop: Rogue City er et veldig pent spill. Visst kunne ansiktene til venner og fiender vært bedre, men dette kompenseres i stor grad av Robocop selv og de vakre omgivelsene, som alle er utsøkt designet og ofte byr på virkelig fine lyseffekter. I tillegg har Teyon gjort en god jobb med lydbildet, med mye tyngde og en Peter Weller som leverer Robocop-replikker på sin ikoniske måte. Uten å ødelegge moroa for deg, synes jeg spillets historie er ganske godt skrevet og fungerer for å holde deg interessert. Jeg føler imidlertid at den mister fart mot slutten, og at oppgjøret ikke føles tilfredsstillende, noe som er synd.
Det er viktig å velge riktig alternativ fordi det får ulike konsekvenser - i hvert fall ifølge utvikleren Teyon.
Men til tross for at slutten burde vært skrevet bedre, og at spillets gameplay er ujevnt, og at det aldri føles morsomt å lete etter ting med den tregeste hovedpersonen i førstepersons skytespill - Robocop: Rogue City fungerer som en perfekt Robocop-simulator for fansen. I de beste øyeblikkene har jeg nærmest fnist som et lite barn foran skjermen og blitt minnet på hvorfor jeg elsker figuren så høyt, og den fantastiske verdenen er utrolig godt realisert og byr på elementer fansen elsker (ikke minst sjefskampen med ED-209). Det er ikke et mesterverk, men et kjærlighetsbrev til Robocop-fans som er veldig lett å anbefale til tross for åpenbare mangler, der Alex Murphy selv er ansvarlig for de fleste av dem.
