Jeg var litt spent da jeg lastet ned Enchantment Under the Sea, den nyeste DLC-en til Atomic Heart, for noen dager siden. Joda, jeg var veldig begeistret for det knapt to år gamle hovedspillet, som på interessant vis blandet sovjetisk historie med en Bioshock-inspirert FPS-formel. Men siden den gang har kvaliteten vært på en nedadgående spiral. Spillets første DLC, Annihilation Instinct, brukte for lang tid på å komme i gang, og detnandre, Trapped in Limbo, hadde knapt kommet i gang før kjeden brast fullstendig, og vi fikk en kreativ, men også enormt frustrerende feberdrøm av et plattformspillereventyr.
Nå er vi kommet til den tredje av fire utvidelser. Det er nesten et år siden sist, og kanskje er det derfor Enchantment Under the Sea åpner med et veritabelt artilleribombardement av utlegninger. Når røyken omsider har lagt seg etter den intense oppsummeringen, er det få som vil huske noe mer enn at du spiller som elitesoldaten Major Nechayev i fedrelandets tjeneste, men det er egentlig alt du trenger å vite, for det er fartsfylt fra første stund. Du befinner deg i modellbyen Chelomey, en gang Sovjetunionens stolthet. Nå har den imidlertid blitt forvandlet til et mareritt av herjende drapsroboter som til og med angriper deg med røde flagg. For en kontrarevolusjonær frekkhet! Etter den intense åpningen, som kulminerer i en bosskamp mot en kakemann, drar du ned til den undersjøiske forskningsstasjonen Triton, der du må prøve å finne to høyteknologiske ringer som kan demme opp for en løpsk AI.
Det enorme undervannskomplekset, fylt med livsfarlige kjempekrabber og snakkende delfiner, minner om Bioshock, og utviklerne Mundfish legger ikke skjul på at de har latt seg inspirere. Det er mange små påskeegg i alt fra oppdragsnavn til fysiske objekter som fungerer som fotnoter, ikke bare til Irrational Games' banebrytende FPS, men også til andre klassikere som Portal og Fallout.
Men Enchantment Under the Sea klarer også å skille seg ut. Der Bioshocks satire var skarp og direkte, er Atomic Hearts alternative versjon av Sovjetunionen mer nyansert og allsidig; kanskje fordi den fiktive verdenen ikke er basert på enhver ultraliberalers våte drøm, men på en reell ideologi og estetikk som på sitt høydepunkt dekket en sjettedel av jordens landoverflate. Dette kommer virkelig til syne i utvidelsens verdensbygging, som om mulig er enda bedre enn i hovedspillet. De russiske utviklerne har ikke bare klart å fange Sovjetunionens gigantiske fasade, symbolisert av pompøse statuer og ruvende røde flagg. Nei, det er like mye de små tingene som gir verden liv. Morsom graffiti, vakre propagandaplakater, byråkratiske e-poster. Ja, til og med beseirede roboter og døde forskere, plassert på vekselvis morsomme og makabre måter, bidrar til å gi verden liv. Detaljrikdommen er overveldende, og utviklerne har sørget for materielle belønninger i form av oppgraderinger for den som utforsker hver eneste krok.
Lydsporet er også nesten overveldende og klarer til og med å overgå hovedspillet. Stemningsfulle melodier vever seg inn og ut mellom sovjetiske pophits og klassisk musikk, og særlig bosskampene løftes til nye høyder av musikken. Med fine lydeffekter, enten det er snakk om høylytte eksplosjoner eller de mer meditative lydbølgene fra svømmetakene dine under vann, er det såre punktet nok en gang stemmeskuespillet. Det går selvfølgelig bra på russisk, men på engelsk når ingen av stemmeskuespillerne opp på det høye produksjonsnivået som preger resten av opplevelsen. Det er synd, for dialogen er faktisk glimrende skrevet, og spesielt Nechajevs samtaler med kona Katja, som nå lever som en AI i hansken hans (jeg sa jo at det var sprøtt), er fylt med både ømhet og bitt.
Når det gjelder spillopplevelsen, har Mundfish med denne DLC-en valgt å kutte ut en del unødvendig fett for å gjøre opplevelsen sterkere. Atomic Hearts fem "magiske" evner er borte, og i stedet har du fått to nye. Den ene er noe så gammeldags som en ødeleggende ildkule. Den andre er litt mer kreativ. Veldig tidlig i spillet får du en pisk som på sosialistisk vis bringer folk nærmere hverandre - du kan enten svinge den mot fiendene dine eller trekke dem mot deg hvis de faller i den mindre dødelige kategorien. Resultatet er imidlertid det samme: en åpning for ett av de fire våpnene dine, som inkluderer et kraftig haglgevær og en elektrisk ladet kølle. Det høres kanskje ut som et lite utvalg, men med både våpen og evner som har alternative avfyringsmetoder og ulike oppgraderingsveier som samhandler på forskjellige måter, er det aldri mangel på variasjon.
Enchantment under the Sea Det løser også et av hovedspillets største problemer. Kombinasjonen av mange og raske fiender og trange, overfylte rom førte til en rekke irriterende dødsfall når du ble klemt mellom trusler og møbler. Her er miljøene langt bedre designet, og spesielt når du møter en boss eller går inn i en større kamp, vil du ønske deg et stort, åpent miljø å kjempe i, for eksempel en lobby eller en hall. Nivådesignet går også hånd i hånd med de nye evnene dine. Pisken din kan også brukes til å svinge deg rundt hjørner på tak og vegger, noe som er spesielt nyttig i de intense og veldesignede bosskampene.
Evner spiller også en stor rolle i spillets gåter, selv om det kanskje er å strekke det litt langt. Enten du svinger deg til nye områder eller fjerner forsteinet plankton med ildkulen din, er det ikke akkurat noe som krever Mensa-medlemskap. Jeg savner litt utfordring, men som en motvekt til de hektiske kampene fungerer det bra. Tempoet i utvidelsen er generelt veldig bra, og hvis du, som meg, må inspisere hvert eneste toalett og granske hver eneste plakat, kommer du lett til å bruke seks timer, mens veldig målbevisste spillere sannsynligvis kommer seg gjennom på halve tiden.
Enchantment Under the Sea er som et velsmurt maskineri. Det har kanskje færre tannhjul enn hovedspillet, men sammenhengene på tvers av banedesign, våpen, evner og utforskning er mer robuste enn noensinne. Historien kunne kanskje ha vært fortalt på en enklere måte, og ikke la deg lure av trailerne: De nye karakterene, inkludert marinbiologen Nastya og den mystiske The Hunter, spiller bare en liten rolle. Jeg savner også noen mer kreative gåter, men når det er sagt, er dette en av de sjeldne utvidelsene som faktisk klarer å forbedre hovedspillet. Forhåpentligvis får vi en storslått finale med den fjerde og siste DLC-en.