Mange Nintendo-fans gråt da CiNG, det japanske studioet som var ansvarlig for Hotel Dusk og Another Code på DS og Wii, gikk konkurs. Det føltes feil at studioet ikke hadde funnet en måte å holde seg flytende på, eller at Nintendo ikke var interessert i å komme dem til unnsetning for å gjøre dem mer dyktige og bærekraftige. De grafiske eventyrene rørte manges hjerter, og i tillegg til de spennende plottene og karakterene, hadde det mye å gjøre med kunsten til Taisuke Kanasaki.
Det var tegningene hans, hans rotoskopiske akvarellteknikk, som ga liv til figurene og fikk det som i ettertid kunne virke som middelmådige eventyrspill, til å skille seg ut og erobre publikum. DS-ens berøringsskjerm og bokmodus bidro til den perfekte miksen.
Da de fleste av disse fansen fikk høre at Kanasaki-san var tilbake i et nytt eventyr for Nintendo Switch 2, meg selv inkludert, jublet vi alle. Nå kommer Dear Me, I Was med et gigantisk forbehold, noe som ikke betyr at premisset nødvendigvis er dårlig.
Dette er ikke et eventyrspill. Det er det første du må gjøre helt klart. Dette er en betydelig kort, litt interaktiv historie. Det betyr at du ikke skal forvente lange samtaler, og slett ikke gåter å løse. Denne 40-50 minutter lange opplevelsen er det motsatte: noe å tenke over, der den japanske kunstnerens håndverk står i sentrum stort sett hele tiden.
Det er lite eller nesten ingen interaksjon overhodet, og du kan bare dra eller klikke (via pinne eller Mouse Mode) på elementene som vises, for det meste for å utføre tilfeldige handlinger. Rekkefølgen du spiser de ulike delene av måltidet i, eller pakker tegneutstyret ditt ned i en eske, spiller ingen rolle, ettersom interaksjonen er der av og til, slik at du føler at du har gjort det selv.
Men det er et par spesifikke øyeblikk der interaksjonen, det du drar og slipper, er så sentralt i fortellingen at det klarer å endre betydningen av det som grovt sett kunne vært definert som et rent lysbildeshow. Og jeg likte de transformative detaljene.
Så ja, hele tyngden av det hele ligger på skuldrene til en helt stum historie fortalt gjennom Kanasakis kunst. Og var det en god og verdig historie? For meg var den det. Selv om den føltes kjedelig og til og med tåpelig til tider, gjorde karakterenes uttrykk og måten den skildrer sorg, kjærlighet og tidens gang det for meg, med til og med et og annet øyeblikk da jeg fikk noe i øyet. Dessuten er den modig i et av temaene den berører, et tema som vi sjelden ser i japanske mainstream-medier, for ikke å snakke om videospill.
Kanskje CiNG døde av ambisjoner. Det andre Another Code trakk så mye i langdrag at den ble for tynn, noe den nylige Switch -samlingen minnet meg om på verste vis. Kanskje de trengte å gå tilbake til det grunnleggende, og det er nettopp det vi har her. Det er enkelt, men likevel rørende, som Kanasakis tegning, om du unnskylder ordspillet, og også en japansk livshistorie som føles frisk og modig. Det koster like mye som å gå på kino og varer like lenge som en episode av en TV-serie, men hvis du var en av disse fansen, er det sannsynligvis den beste rotoskoptegnede opplevelsen du kan nyte i dag i spill, og i tillegg kan det kanskje bevege deg også, i tillegg til at det tross alt har akvarellfargede kattunger.
