Da jeg dekket Gamescom i Köln forrige måned, var en av avtalene på agendaen min å stikke innom Ghost Ship Publishing -standen. Og selv om jeg ikke kan snakke om noe av det jeg så der, kan jeg fortelle deg at jeg var en av de første som fikk prøve Deep Rock Galactic: Survivor. Når man befinner seg på denne typen arrangementer, der møtene måles på millimeteren for å kondensere så mye informasjon som mulig, for så å hoppe videre til neste møte, var det å låse meg inne i et rom for å spille Deep Rock Galactic: Survivor i en halvtime og prate med en av skaperne et absolutt privilegium og et av "de øyeblikkene" som rettferdiggjør det å delta på en messe.
Fra den første gjennomspillingen husker jeg fremfor alt den djevelske flaksen jeg hadde med oppgraderingene på hvert nivå, som alle gikk fra Epic til Legendary, men det jeg satt igjen med var en klar beslutning: Jeg måtte spille fullversjonen.
Men la oss gå tilbake til begynnelsen før jeg går tilbake til å rose hvor morsomt og vanedannende Deep Rock Galactic: Survivor er, for å snakke om originalen Deep Rock Galactic. For de som ikke er kjent med det, er denne tittelen et co-op utvinningsskytespill med opptil fire venner der du spiller som en av fire forskjellige klasser av gruvedverger som er sendt av det onde Deep Rock Galactic -selskapet for å utvinne mineraler og verdifulle steiner på en merkelig planet som heter Hoxxes IV, som i sin tur er befolket av farlige utenomjordiske vesener som heter Glyphids. Hvert spill spilles ved å oppfylle en rekke mål knyttet til ressursutvinning, mens dvergene kjemper mot horder av insekter som angriper dem, og forbedrer utstyret sitt litt etter litt. Under dette konseptet hørtes tanken på en fusjon av Deep Rock Galactic med noe som Vampire Survivors bra ut som skaperne på Funday Games pratet under en fest, nettopp under en tidligere Gamescom, som han tilsto for meg mens han testet spillet.
Deep Rock Galactic: Survivor Dermed beholder spillet den grunnleggende tilnærmingen med fire forskjellige typer spillbare karakterer, samt de typene fiender, steiner og kunststil du har forventet fra serien. Men her er opplevelsen fokusert på enspillerdelen, der det gjelder å holde ut så lenge som mulig på hvert nivå, fullføre målene og flykte før tiden renner ut. Det høres enkelt ut, men når du spiller fullversjonen, er det ikke så enkelt. Det er bare fantastisk gøy å prøve og prøve igjen og igjen.
I hvert spill, og spesielt hvis du ikke er så godt kjent med Deep Rock Galactics (og Deep Rock Galactic: Survivors) omfattende våpenarsenal, må du til å begynne med løpe frem og tilbake over kartet på jakt etter dyrebare mineraler som rødt sukker og gull, samtidig som du må flykte fra svermer av Glyphids som ubarmhjertig trakasserer deg. Men når erfaringsboostene begynner å komme inn, høstet ved å drepe fiender eller utvinne stein, går det gradvis fra å løpe vekk til "kanskje jeg kan snike meg forbi dem", for til slutt (hvis du er heldig og lever lenge nok til å komme forbi karakternivå 25) å være en utenomjordisk drapsmaskin mens du i det stille jobber med å samle råmaterialer. For hver gjennomspilling låser du opp små oppgraderinger av et trettitalls variabler som du, hvis du høster nok ressurser i spillet, kan bruke fra menyen i spillet for å gjøre ting (marginalt) mer fordelaktige neste gang. Jeg liker progresjonen, her føles den som en mye mindre bratt kurve og gir større belønning enn i andre titler i det du kan kalle Survivor-sjangeren.
Det er mange angrepsvariabler, avhengig av hvilken type utstyr (elementær, penetrasjon, spredning) du bruker, og selv disse kan modifiseres eller kombineres midt i spillet hvis du finner de nødvendige forsyningene eller får en oppgradering på høyt nivå, selv om jeg må si at jeg i denne fullversjonen ikke har hatt for mange av dem. Heldigvis kan selv det forbedres, hvis du sørger for å investere ressurser i å forbedre Luck-statistikken før du starter på oppdraget.
Kunstnerisk er det lite annet å si. Hver karakter i Deep Rock Galactic: Survivor er godt designet, og du vil legge merke til de grunnleggende forskjellene når du velger den ene eller den andre. Til å begynne med kan du bare velge Explorer, men i løpet av noen økter vil du samle resten av klassene. Det samme kan sies om den tekniske siden av spillet. Selv med hundrevis av uavhengige, godt detaljerte fiender som beveger seg rundt på skjermen uavhengig av hverandre, til tross for at et hundretalls små skadetallskilt dukker opp og forsvinner i hver eneste sving, føles Deep Rock Galactic: Survivor bra. Og som en eksponent for sjangeren er spillet ditt bare definert av hvor mye tid du legger ned i spillet. Ikke bekymre deg hvis du blir beseiret selv på det første nivået i det første av seks biomer et dusin ganger. Hvert lite nederlag er et skritt nærmere seieren.
Hvis jeg skal komme på noe som ikke helt henger på greip for meg, er det kanskje noe med balanseringen. Skadestickene fra enhver fiende, uansett hvor liten eller enkel, virker til tider litt for straffende, spesielt siden våpnene i store deler av spillet (på de lavere nivåene av oppdragene) knapt gjør noen reell skade for å legge noen avstand eller stå imot svermen, med mindre du er heldig med oppgraderinger. Eller kanskje det er fordi karakterens hitbox noen ganger utilsiktet streifer noe, og det er ikke lett å se. I hovedmenyen er det en ansvarsfraskrivelse som sier noe i retning av "ikke bekymre deg hvis spillet er for vanskelig, det er ment å spilles sakte". Og selv om det er mulig at det vil komme som innhold etter utgivelsen, ville en grunnleggende lokal eller online co-op-modus, som også er dypt forankret i essensen av DRG, ha vært velkommen.
Jeg er ikke den mest dedikerte Survivor-spilleren, og jeg har riktignok bare spilt Deep Rock Galactic et par ganger bare for å henge med venner, men med Deep Rock Galactic: Survivor ble jeg flere ganger overrasket over at når jeg så opp fra PC-en min, var det allerede mørkt, og jeg måtte legge meg (jobb å gjøre). Jeg tror det finnes få bedre komplimenter til en tittel som denne.
