Gaijin Entertainment, et studio med lang fartstid innen krigssimuleringer, har puslet med Aces of Thunder en god stund. De tidlige opptakene og skjermbildene så lovende ut, spesielt hvis du kjenner til teamets tidligere arbeid, som IL-2 Sturmovik (2009) og War Thunder (2013). Nå er ventetiden endelig over. Jeg spente på meg VR-hodesettet og tok av i noen gamle krigsfly mot ærens marker.
Aces of Thunder VR sløser ikke bort tiden din med unødvendige introsekvenser. Etter utviklerlogoene slippes du rett ut på en solfylt flyplass foran et nydelig fly. Du får utdelt en loggbok med et utvalg av oppdrag som spenner fra luft-til-luft-kamper og bombetokt til navigasjonsflyvninger og overlevelsesscenarioer i ulike fly. Når du har valgt et av oppdragene, er du straks på plass i cockpiten og kjemper mot AI-motstandere eller menneskelige piloter online.
Men hvis du hopper over introduksjonene, hopper du også over opplæringsprogrammene. Oppdragsbriefingene lister opp trinnene som kreves for å lykkes, for eksempel "fly til togstasjonen og bomb alle togene", men uten et kart krever det mye kikk og flaks å finne riktig by fra luften, for ikke å snakke om å finne selve stasjonen. Og da har du ikke engang tenkt på utfordringen med å fly et 80 år gammelt jagerfly uten noen form for veiledning.
Jeg har ingenting imot realistiske simulatorer, men Aces of Thunder satser ikke fullt ut på det heller. Det finnes ingen instruksjoner om hvordan man betjener den detaljerte cockpiten, og de fleste knappene og bryterne er bare statiske dekorasjoner. Noen spaker kan du ta tak i, men det hjelper ikke å dra i dem, selv når spillet antyder handlinger som å trekke inn landingsstellet. En stor del av den første økten går med til å gjette seg frem til hva som fungerer og ikke, noe som unektelig går ut over moroa.
Selve flygingen er bygget opp rundt det grunnleggende: styring, gass og skyting. Du kan styre flyet realistisk med Sense-kontrollerne og famle rundt i cockpiten med virtuelle hender, eller bytte til DualSense for å få en mer arkadelignende følelse. Kjernefunksjonene er de samme, men merkelig nok krever spillet fortsatt Sense-kontrollerne når du navigerer i menyene med DualSense. Det oser av forhastet produksjon og manglende testing, og i praksis er det klønete og frustrerende.
Flymodellen føles overbevisende realistisk, selv om den fortsatt er milevis unna autentisiteten til Microsoft Flight Simulator. Det er ingen krafttilbakemelding gjennom Sense-kontrollernes motorer, noe som er synd, men flyene reagerer umiddelbart og troverdig på innspillene dine. Utfallet av kampene avhenger i stor grad av flyferdighetene dine. Med den realistiske flymodelleringen blir atmosfæren fantastisk når du vever deg gjennom luftkamper og ser kulene suse forbi kalesjen mens fiendeflyene eksploderer i det fjerne.
Verdenen på Aces of Thunder er behagelig rik og detaljert. Tegneavstanden er lang nok til å vise trær, bygninger og terreng langt der fremme. På nært hold blir VR-begrensningene synlige i mykere teksturer og enklere modeller, men verdenen føles likevel livlig og stilfullt utformet. Flyene er modellert med imponerende presisjon, både innvendig og utvendig, og en del av sjarmen er rett og slett å utforske det store utvalget av gamle krigsmaskiner. Ytelsen på PlayStation 5 er jevn, med minimale lastetider. Til tross for den stabile bildefrekvensen kan flyging i lav høyde likevel lett utløse VR-kvalme når trær og terreng pisker forbi, så følsomme mager bør kanskje ta med seg en papirpose.
Lyddesignet er overbevisende bygget. Motorene brøler med øredøvende autentisitet, og hvert fly har sin egen karakter. Maskingeværene dundrer med tilfredsstillende tyngde, noe som gir intensiteten i kampene. Omgivelseslyder, fra vinden som suser forbi til knirking og skramling i flyskroget, fullfører illusjonen av å fly flere tiår gamle krigsfly. Jeg kan ikke huske å ha hørt noe musikk, eller i hvert fall ikke noe som festet seg hos meg.
Aces of Thunder Det er et spill som lander et sted mellom en profesjonell flysimulator og et casual dogfighting-spill, og som etterlater fans av begge leire noe misfornøyde. Den nedstrippede tilnærmingen, uten eksterne hjelpemidler eller opplæringsprogrammer, tvinger deg til å lære deg tauene i totalt mørke mens du er under ild. Dette øker terskelen for å komme inn i spillet, og gjør det mindre attraktivt for spillere som er vant til lettere flyopplevelser. På den annen side er det bare en brøkdel av cockpitens brytere som faktisk fungerer, noe som gjør at hardcore simulatorfans sannsynligvis vil vende nesen tilbake mot Microsoft Flight Simulator. Kombinasjonen av jevn grafikk, detaljert modellering og autentisk lyd får likevel luftkampene til å føles elektrifiserende, med vinden hylende i ørene mens kanonene dine slår hull i fiendtlige jagerfly under en klar himmel. Slike opplevelser er såpass sjeldne at det er verdt å klatre inn i cockpiten, så lenge magen tåler turbulensen.