Når er et spill kunst? Er det når et spill er så utradisjonelt at alt som skjer er nesten uforståelig, men likevel gir gjenklang hos spilleren? Eller er det en sammenhengende opplevelse som også kan nytes av den mer "casual gameren"? Jeg vil si at man sjelden ser sistnevnte eksempel, men hvis jeg måtte definere Death Stranding 2: On the Beach, er det den merkelappen jeg ville satt på Hideo Kojimas mesterverk. Jeg har Death Stranding 2: On the Beach på PC, og her kan du virkelig se dette mesterverket skinne.
Det er ikke mye som er lagt til i PC-versjonen, men det er likevel ganske mye mer enn i mange andre PlayStation-porteringer, og det er helt strålende. Kojima og utviklerne hans har lagt til mellomsekvenser som opprinnelig var klippet bort, og disse blir lagt til både PC- og PlayStation 5-versjonene. Det er helt genialt, ettersom de gir spillet enda mer av den distinkte Kojima-stemningen som er så unik for ham. Hvis du har spilt de andre spillene hans vet du nøyaktig hvilken galskap og dybde det gir spillverdenen, der du bare tenker: "Dette er så fantastisk, barnslig til tider", men også bare herlig å se flere av disse uttrykkene fra Kojimas forskrudde sinn. Det er som The Lord of the Rings: Extended Edition, der de ekstra mellomsekvensene skaper en dypere verden, noe som gjør opplevelsen enda mer spennende.
Det er også en ny vanskelighetsgrad for de masochistene som ikke synes originalen var vanskelig nok. Jeg har hatt nok av problemer på den normale vanskelighetsgraden, så jeg gravde ikke for dypt, men det jeg prøvde viste meg raskt at du må kjenne til alle mekanikkene spillet kaster mot deg for å overleve. Hvis du ikke gjør det, får du skikkelig juling. Det fant jeg ut på den harde måten. Det er flott at de som har mestret spillet, nå kan begi seg ut på et enda mer utfordrende eventyr i denne ødelagte verdenen. I tillegg kan du spille bosskampene på nytt, noe som er genialt, siden de er fantastisk designet og fungerer som små gåter i seg selv, og det faktum at Sam "Porter" Bridges kan forsvare seg bedre enn i det første spillet, gjør dem enda morsommere.
Så kommer vi til funksjonene som er eksklusive for PC-en, og selv om de ikke nødvendigvis er de store tingene, er det her opplevelsen begynner å endre seg. Så la oss ta en titt på hva PC-en kan tilføre dette fantastiske spillet.
Det første du legger merke til er at det er en hel rekke grafiske bjeller og fløyter du kan slå på. Det er rammegenerering og begrenset strålesporing, for de som har et grafikkort som kan håndtere det, og heldigvis kan mitt det, selv om kjøleren min begynner å sutre når alt er makset ut. På den annen side har jeg sjelden opplevd et spill som ser så bra ut som Death Stranding 2: On the Beach. Det første spillet så også fantastisk ut, spesielt landskapene, men i oppfølgeren føles det nesten fotorealistisk når du løper gjennom de golde områdene, noe som gir en følelse av isolasjon, men også en merkelig ro midt i all ødeleggelsen. Når du ser de skyggefulle BT-ene, er det et rent partikkelspektakel, og det ser helt fantastisk ut. Selv når jeg skrudde ned innstillingene, holdt spillet en høy visuell standard. Det er et utstillingsvindu for hva du kan få ut av moderne maskinvare når en utvikler har en klar visjon.
Andre ting PC-versjonen gjør bedre enn noen annen plattform, er høye oppløsninger, bildefrekvenser og skalering. Death Stranding 2: On the Beach støtter alt dette, så du kan presse spillet ganske langt hvis du har utstyret til det. Mus og tastatur er også et alternativ, men jeg er ikke helt sikker på om det er bedre enn en kontroller. Porten føles helt klart designet for en kontroller, spesielt fordi mange handlinger krever at du holder knappene nede i lengre perioder, i stedet for å utnytte tastaturets mange muligheter. Dette gjorde det litt vanskelig å få tak i kontrollene på PC til å begynne med, og i anspente situasjoner trykket jeg ofte på feil knapper. Det ble bedre etter hvert, men jeg tror menyene kunne vært bedre tilpasset de av oss som spiller med mus og tastatur.
Det er også her portalen kommer mest til kort. Det er det jeg vil kalle "button bloat", der de samme knappene brukes i forskjellige kombinasjoner avhengig av situasjonen. Dette betyr at du noen ganger må gjøre ganske presise innganger på de mest upassende øyeblikkene, og det kan føre til feil som føles unødvendige. Derfor vil jeg absolutt anbefale å spille med en kontroller, selv på PC. Det er litt synd, for jeg er sikker på at det kunne ha vært gjort mer intuitivt.
Men når alt først er oppe og går og du har fått taket på kontrollene, er Death Stranding 2: On the Beach en fryd på PC. Å bevege seg gjennom en nesten livløs ørken, som mest av alt ligner et månelandskap, er en opplevelse i seg selv. Det var det samme i det første spillet, men her føles det enda mer intenst. Når du sniker deg gjennom områder med BT-er, som etterlater håndavtrykk i bakken, og du holder pusten når de passerer, er det ikke mange spill som kan skape den samme spenningen. Senere, når snøen kommer, endrer atmosfæren seg fullstendig, og landskapet føles plutselig levende og fiendtlig på en helt ny måte. Snøen ser fantastisk ut, og de varierende dybdene skaper nye utfordringer som du hele tiden må ta hensyn til.
Mellomsekvensene er også i en liga for seg på PC. Du kan virkelig se hvor mye kjærlighet Kojima Productions har lagt i dem. Karakterene ser enda skarpere ut enn på PlayStation 5, og jeg har sjelden opplevd å føle så mye for de mange bifigurene du møter underveis. Du kan nesten se hver eneste pore i huden deres, og ansiktsuttrykkene er imponerende.
Så hvis du spiller med en kontroller og har en rimelig god PC, er Death Stranding 2: On the Beach den ultimate versjonen akkurat nå. Hvis du vil oppleve denne klassikeren og har muligheten, er dette definitivt den versjonen jeg vil anbefale. Death Stranding 2: On the Beach er et mesterverk og så nær kunst som et spill kan komme. For meg er det et av de spillene hvor du noen ganger glemmer at du sitter der og spiller, og du er bare i det. Det er helt fantastisk.
