Da Hyper Games lanserte Snufkin: Melody of Moominvalley for to år siden ble det møtt med utelukkende lovord og positive anmeldelser. Nå er det på tide igjen, med utgivelsen av Mummitrollet: Winter's Warmth, og spørsmålet er om de kan fortsette å ri på suksessbølgen, eller om Mummidalen ikke er verdt et nytt besøk.
Vinteren nærmer seg med stormskritt.
Ved første øyekast er det lett å se at mye er det samme i Mummitrollets fortryllende verden i 2026 som det var i 2024. Den tegneserieaktige stilen og fokuset på enkle gåter er intakt, og spillet klarer nok en gang å fange Tove Janssons utsøkte eventyrstemning perfekt. Mummidalen og dens innbyggere utstråler karakter og personlighet, og alt fra de knirkende gulvplankene i Mummihuset til Lille My og hennes frekke uttrykk formidler en følelse av familiær varme og tilhørighet som lever og trives gjennom hele eventyret. For de som har spilt forgjengeren, er det imidlertid tydelig at det har skjedd en stor forandring. For det som en gang var en verden fylt av fuglesang og grøntområder, er nå erstattet av vinterens melankolske kulde, og det er blant snø og is at fortellingen vår begynner denne gangen.
For etter at både Mummimamma og Muminpappa har gått i dvale på slutten av høsten, våkner vår egen Mumin opp til lyden av hylende vind og klirrende vinduer. Vinteren har gjort sitt inntog i Mummidalen, og det er nå opp til lille Mummitrollet å finne ut hva det vil si å leve gjennom vintermånedene, og hvordan han kan få våren og sommeren tilbake igjen. Historien i seg selv er ikke noe oppsiktsvekkende, for å være ærlig, men den formidler overraskende mye mørke og interessante tankerekker (til å være et barnespill), og handler om alt fra død til sinne. Mummitrollet er ikke glad for å våkne opp til en kald verden der kulde og mangel på lys skaper fiendtlige forhold for ham og vennene hans, men disse nye hindringene lærer ham samtidig å overvinne frykten og innse at han er kapabel nok til å løse problemer til tross for at naturen stadig setter kjepper i hjulene.
De snødekte landskapene byr på herlige visuelle godbiter, selv om det kan være vanskelig å navigere i enkelte områder når alt ser så likt ut.
Selv om verdenen og fargepaletten er annerledes, er det ingen store endringer i gameplayet sammenlignet med den forrige tittelen. Oppdraget ditt er nok en gang å samle ulike ressurser og finne nye gjenstander som hjelper deg med å takle vinterens tøffe forhold. Det hele koker som regel ned til å reise fra ett sted til et annet, men du kan også ta en pause innimellom for å delta i en intens snøballkrig eller bygge snøfort med kameratene dine. Vanskelighetsgraden er svært lav, men stemningen og atmosfæren er desto mer overbevisende.
Musikken fortjener en spesiell omtale, ettersom den med begrensede ressurser klarer å skape et lydbilde som fanger alle vinterens karaktertrekk. I det ene øyeblikket byr den på en uhyggelig stillhet i det snødekte landskapet og de frosne grantrærne, for så i det neste å formidle håp og eventyrlyst gjennom medrivende gitarriff og vakre pianostykker. Selv små detaljer, som hver karakters unike små utrop, tilfører mye, og selv om det ikke er stemmeskuespill i dialogen denne gangen heller, føles det ikke som om noe mangler nevneverdig.
Mummitrollet vs Lille My - Slåss!
Til syvende og sist er Mumintrollet: Vinterens varme leverer mer av det vi så i Snusmumrikken: Melody of Moominvalley. Det er et lett tilgjengelig eventyr for et yngre publikum der sjarmen i Tove Janssons historier møter enkle spillmekanikker, og det er lett å anbefale dette hvis du likte forgjengeren. Riktignok er eventyret som tilbys denne gangen kanskje ikke fullt så storslått, og mye av det kan til tider føles litt for velkjent og repetitivt, men en stille, stemningsfull vinterdag kan som kjent være like innbydende som en varm og livlig ettermiddag i solen. Hyper Games fortsetter tradisjonen med å respektere kildematerialet på aller beste måte, og hvis du liker finske småtroll, er disse digitale eventyrene de aller beste på markedet akkurat nå.
Tove Janssons eventyrverden lever og trives.