For litt under et år siden ga Gamereactor spillet den svært sjeldne karakteren 10, og Jakob Hansen ga « The Drifter » en rungende anbefaling. På den tiden var spillet kun tilgjengelig på PC, noe som virket ganske naturlig gitt utvikleren Powerhoofs begrensede ressurser, samt det faktum at den klassiske pek-og-klikk-sjangeren vanligvis hører hjemme på den plattformen.
Men nå er The Drifter tilgjengelig på Switch, noe som gir flere «skitne casuals» som meg selv sjansen til å se med egne øyne om Jakob tok helt feil tilbake i september '25. Når det er sagt, vil jeg generelt anbefale at du leser hans utmerkede anmeldelse for å få et mer objektivt innblikk i hva « The Drifter » egentlig handler om.
La meg imidlertid starte med å si at hvis du har noen forbehold, eller til og med er skeptisk, til pek-og-klikk-spill, bør du likevel sjekke ut The Drifter. Jeg kan si det med full tillit, fordi dette sannsynligvis er det første ekte pek-og-klikk-spillet (andre spill jeg har spilt har naturligvis elementer lånt fra denne sjangeren) som jeg har fullført. Men til tross for det nøt jeg hvert eneste øyeblikk jeg brukte på å spille det.
The Drifter starter med å føles litt endimensjonalt, og kanskje til og med litt kjedelig, men utvikler seg raskt til en spennende, dynamisk og sammenhengende fortelling som blander elementer av science-fiction, thriller og til og med noen horror-orienterte innslag her og der. Kombinert med en enkel, men effektiv grafisk stil og fantastisk stemmeskuespill, resulterer dette i en svært original og nyskapende historie som holdt meg fengslet fra start til slutt.
I klassisk pek-og-klikk-stil (har jeg hørt), er det gjenstander å finne, og disse kan samles inn, brukes og kombineres med hverandre som en slags nøkkel til historiens strukturelle «dører», men selv om det finnes noen få løsninger som ser ut til å tøye spillerens logiske tenkning, vil du bevege deg fra det ene «aha»-øyeblikket til det neste på en strømlinjeformet måte. Jeg ble sjelden frustrert, og langt oftere var jeg rett og slett grundig underholdt.
Denne versjonen er imidlertid ikke uten sine særegenheter. Jeg snakker ikke om grafikken eller ytelsen her, men heller om måten Powerhoof og teamet har tilpasset musens funksjonalitet til kontrolleren. I stedet for å «klikke», har du en sirkulær «dreieknapp» som aktiveres ved å berøre en av de analoge spakene. Dette markerer interaktive objekter rundt karakteren, som deretter kan velges. Det høres intuitivt nok ut, og det kan hende at det rett og slett ikke finnes en helt sømløs måte å gjenskape musens funksjonalitet på, men jeg syntes det var ganske klønete å styre det meste av tiden.
Det finnes også andre mindre irritasjonsmomenter, for eksempel at gjenstandene du bærer med deg ikke er fargede, men alle er gråaktige og pikselerte, noe som gjør det vanskeligere å identifisere gjenstandene du vil bruke eller kombinere fra den lille dreieknappmenyen. Videre kan det få utforsking og eksperimentering til å føles litt klønete når du må samhandle med alt ved hjelp av hendene, for så å prøve hvert element i inventaret ditt ett etter ett.
Når det er sagt, blekner disse grensesnittproblemene raskt i forhold til The Drifters overveldende styrker. Fantastisk historiefortelling, solid tempo, sære karakterer og en god dose selvrefererende humor gjør denne opplevelsen svært anbefalelsesverdig, selv om Switch 2-versjonen ikke helt klarer å gjenskape den sømløse interaksjonen som PC-spillere sikkert har satt pris på.