Jeg starter denne anmeldelsen med en stor forbehold, da jeg ikke har klart å spille mye av « The Mound: Omen of Cthulhu i den anbefalte fire-spiller-samarbeidsmodusen. Det meste av min opplevelse har vært som enkeltspiller på eventyr gjennom vanvittige jungler og uhyggelige kyster. Derfor er det sannsynlig at opplevelsen din kan bli annerledes hvis du har noen venner som er klare til å kjøpe og spille dette spillet sammen med deg. Selv om jeg tviler på at det vil bli særlig mye bedre.
The Mount: Omen of Cthulhu har et ganske sterkt utgangspunkt. Du spiller som en oppdager om bord på et skip som utforsker Den nye verden på 1600-tallet, på jakt etter skatter. Dessverre fører denne jakten deg til lovecraftske grusomheter som overgår fantasien din. Du må kjempe mot mennesker som har gått tapt til korrupsjon, og selv møte de ufattelige virkningene av kosmisk skrekk, alt mens du samler inn nok bytte for å gjøre ekspedisjonen din til en suksess.
Det høres ganske gøy ut, ikke sant? Dessverre virker « The Mound: Omen of Cthulhu motvillig til å la spilleren ha det gøy. Spesielt når man spiller alene. Mange samarbeidsspill kan være morsomme for en solo-spiller. Jeg har mange ganger våget meg inn i Vermintide 2-lobbyer med bare bots når ingen av de vanlige lagkameratene mine har vært online, men The Mount: Omen of Cthulhu har all gleden ved å faktisk være en oppdagelsesreisende som drar ut i en fuktig, zombieinfisert jungel, der en gammel prest følger etter deg med vognen sin, og kjører den med like mye koordinasjon som en 90 år gammel kvinne som er i ferd med å havne på høydepunktene i en dashcam-samling.
Selv om « The Mound: Omen of Cthulhu kan overbevise deg med sin setting, premiss og fiendedesign, begynner spillet å falle fra hverandre ganske raskt etter noen få runder. Når du først har blitt vant til kjerneloopen – som går ut på å banke deg vei inn i jungelen for å hente bytte og legge det på den nevnte vognen, samle inn en viss mengde skatter (som nesten alltid bare er metallidoler) før du stikker av tilbake – Da håper du at skogen ikke er for irritert og at du ikke har blitt revet i filler av de mange skapningene som lurer i jungelen. På papiret høres det ut som en fin spillmekanikk, men i praksis blir den raskt kjedelig, hovedsakelig på grunn av det tregtflytende spillopplegget.
I et forsøk på å gjøre « The Mound: Omen of Cthulhu til en mer skremmende opplevelse enn en actionfylt en, beveger ingenting seg raskt. Karakteren din, vognen som følger etter deg, animasjonene som blir kjedelige etter et par runder der du får vist alt du plukker opp. Selv om spillet forteller deg at det haster med å samle inn alt du trenger og komme deg ut, er det svært lite i spillmekanikken som fremmer denne ideen. Ideen om et «extraction»-spill ser også ut til å komme i konflikt med det langsomt oppbyggende, lovecraftianske skrekkelementet i The Mound. Du finner ut litt mer om The Mound for hver ekspedisjon, men trykker så i praksis på reset-knappen hver gang du kommer tilbake til galeonen. Miljøet, som er godt utviklet av Ace Team, hemmes av sjangeren spillet er fanget i. Jeg er ikke noen stor tilhenger av «extraction»-spill, men jeg ser at de har sine fordeler. «Far Far West» slår meg som et ferskt eksempel – et spill som er raskt, morsomt og givende selv for en solo-spiller. Det føles også som om det ville vært et «extraction»-basert spill selv om slike ikke var på moten akkurat nå, mens « The Mound: Omen of Cthulhu gir inntrykk av – uansett om det stemmer eller ikke – at «extraction»-delen av spillet er en ettertanke. Lag dette samarbeidsspillet etter mønsteret til for eksempel Vermintide 2, med interessante, individuelle nivåer som har sin egen struktur og fortelling, sammen med en rollebesetning som bringer med seg unikt utstyr og massevis av personlighet, og du vil få en opplevelse som gjør at du vil kjempe deg gjennom elementer som føles som en slits, fordi du vet at det kanskje venter noe annet etterpå. Slik det er nå, etter å ha fullført en runde med « The Mound: Omen of Cthulhu, uansett om jeg vant eller tapte, ville jeg ikke bli fristet til å prøve igjen, vel vitende om at jeg ville få den samme, kjedelige opplevelsen.
Som jeg nevnte tidligere, brukte jeg mesteparten av tiden min med « The Mound: Omen of Cthulhu som solo-spiller, noe som ikke ble anbefalt, men tilsynelatende er det en redusert vanskelighetsgrad avhengig av hvor få eller mange spillere du har i en gruppe. Jeg vet ikke hvor den reduserte vanskelighetsgraden var da jeg spilte. Fiendene var utrolig seige og kunne påføre deg alvorlig skade. Uten mange defensive muligheter til rådighet som spiller, og med kampene som er like trege og lite givende som de fleste andre elementene i spillopplevelsen, vil du ofte ende opp med å få juling i kampene. Som solo-spiller får du en AI-kompis, men han er omtrent like nyttig som du kunne forvente. Samspill var rett og slett enklere, fordi du ikke er avhengig av deg selv for å overleve gjennomgangen, og du har noen andre som kan stikke en fiende i ryggen hvis du blir omringet.
Utstyret og byttet du får er greit, men spesielt i starten kan du virkelig slite hvis du ikke har de riktige gjenstandene. I tillegg, siden det er begrenset plass i inventaret, vil du ende opp uten ledige plasser til å plukke opp bytte hvis du for eksempel pakker med deg en kniv, et sverd, en pistol, ammunisjon og mat eller helbredende gjenstander. Igjen, dette merkes mest når du spiller alene, men det er uansett en ulempe, siden det betyr at du må gå frem og tilbake til vognen ganske ofte. Siden AI-en til vognen i beste fall er upålitelig og i verste fall rett og slett forvirrende, forsterker det å måtte gå tilbake til der den befinner seg i det øyeblikket du har plukket opp en verdifull gjenstand, en følelse av treghet og manglende fremdrift i løpet ditt. Du får oppgaver å utføre, ikke et spill å nyte for det meste. Det er heller ikke spesielt morsomt når tilfeldige effekter dukker opp og truer med å ødelegge løpene dine ut av det blå. Noen av dem er underholdende, som en tusenbein som dukker opp fra magen din med uregelmessige mellomrom, men andre er bare frustrerende, som når skjermen din blir rød helt tilfeldig, til det punktet at du knapt kan se hva som er foran deg. Eller når en fugl begynner å sveve over deg og hindrer sikten din. Det siste er ikke så ille, hvis du har et avstandsvåpen i utstyret ditt. Har du ikke det, er du ille ute – og det er egentlig slik utstyrssystemet fungerer som helhet. Enten har du det du trenger, eller så har du kastet bort tiden din.
«The Mound: Omen of Cthulhu har et visst potensial, men bare hvis du spiller med venner. Hvis du håpet å kunne grave deg frem til spillets hemmeligheter på egen hånd, kan jeg ikke anbefale det – med mindre du er en sadist som bare vil lide i timevis. Miljøet og premisset er spennende, men spillet er så tynget av sin kjerne-loop at jeg ikke kan la være å lure på om denne historien ville blitt bedre fortalt som en bok eller et annet, mindre interaktivt medium. Jeg kom ikke til slutten av The Mound: Omen of Cthulhu, men det har faktisk en slutt. Hvis du skal holde ut hele veien, må du sørge for å ta med deg noen venner, eller i det minste bli med i et spill med mange spillere der det er en ledig plass. Jeg liker ikke å snakke så negativt om et spill på denne måten, men i det som for tiden er en ganske gylden tidsalder for co-op-spill, finnes det mye bedre alternativer der ute.
