Faces of War

Fra jeg startet opp første treningsoppdrag tok det meg omtrent to minutter før jeg hadde drept alle mine lagkamerater med en kjempegranat. Det var ikke med vilje. Jeg kom borti en av de utallige hotkeys`a. Det var G. Grenade. Og derfra gikk det bare nedover.

Jeg er egentlig ganske glad i strategispill. Command & Conquer, Red Alert, Warcraft, Starcraft, Act of War, Kampen om Midgard. Enkel strategi. De harde kontorgeneralene ler selvsagt høyt og skingrende av meg nå, fordi de nevnte spillene er jo selvsagt ikke strategi, de er barnemat. Det er Blitzkrieg og Cossacks som gjelder. Og nå, kanskje, Faces of War.

Dette er ikke spillet for den utålmodige. Krig er en omstendelig affære, og det får vi smertelig erfare her. La meg bare ta et eksempel. Jeg skal kjøre tanks. Ideelt sett vil jeg sette meg bak rattet og lage baluba. Skyte mye, bekymre meg lite. Men her må jeg først fylle bensin, og det er faktisk ikke så enkelt som det høres ut som. Først må jeg velge en soldat, finne en tønne, plukke den opp, bære den bort til en tankbil, fylle tønna med bensin, bære den tilbake til tanksen og så kan jeg fylle. Og jaggu må jeg sette fra meg tønna igjen også. Skjønner du? Det høres kanskje ut som en selvfølge, men det er til syvende og sist en trykkemaraton som tar unødvendig lang tid. Nesten ett minutt. Og når jeg har varm krig på to fronter har jeg nok å gjøre om jeg ikke må fylle bensin også. Det er bare ikke gøy. Det er kanskje realistisk, men det er ikke gøy.

Det er ganske fristende å sammenligne med Commandos eller N-Gage-satsingen Pathway to Glory. Jeg falt aldri for noen av dem heller, men Commandos hadde en veldig lojal fanskare en gang. I alle fall før de bestemte seg for å pisse på fordums storhet og lage et mageplask av et FPS. Så for dere som koste dere med gamle Commandos kan jo dette være verdt en titt.

Det positive er jo at om du skulle like dette her, er det masse å gjøre. Du får tre ulike kampanjer å kommandere deg gjennom: Sovjet, De Allierte og Tyskland, og alle byr på ca. 8-9 oppdrag. Realismen er prioritert fremfor underholdningsverdien, så om først noe går galt, går alt galt. Akkurat som i virkeligheten. Om en eller annen fiendlig soldat utløser en alarm, strømmer det på med fiender i det uendelige, og det er bare å begynne på nytt.

Hovedproblemet her er at allting tar så forbaska lang tid. Man blir nødt til å sitte og knote med enkle manøvre som egentlig ikke burde vært med i utgangspunktet. Innlæringskurven er også altfor lang og kjedelig, så jeg mister litt motet når jeg begynner på tutorial nummer 748: «Veksle mellom ulike typer ammunisjon i tanks.» Det er for mye å tenke på, og for lite å more seg med. I alle fall for meg. Mulig en strategi-geek får vann i munnen av alt dette, men jeg kan bare ikke si meg enig. Det er rett og slett ganske kjedelig.

Bottom line er at dette er mest underholdende om du er tålmodig som en førerhund og har et strategi-gen som Napoleon selv misunner deg. De store problemene i Faces of War er at du må gjøre altfor mye småplukk, og at det går tregt. Det er kanskje realistisk, men alle vet jo at i spillsammenheng er realisme kjedelig. G. Boom!