Guitar Hero II

Neil Peart i Rush slår an takten før mellomspillet mellom soloen og verset i YYZ. Jeg kaster fingrene på venstrehånden mot høyre i et forsøk på å nå fire knapper samtidig, for så å kjapt kaste de håpløse pølsene mine til venstre for å klimpre akkordene som pent smelter sammen med Pearts voldsomme, virvelvindaktige pisking.

Jeg er en fet gitarist, jeg er en stjerne, et ikon, en helt! Ihvertfall føles det slik når jeg spiller {{Guitar Hero} II}, og selvfølgelig føler jeg meg akkurat slik utvikleren Harmonix vil at jeg skal føle meg. Det er noe med følelsen når man spenner på seg den lille plastgitaren. Selvsagt skjønner jeg at jeg fremdeles bare leker rockestjerne, og står trygt plantet i min egen stue, fjernt fra alle myter om sex, drugs and rock `n roll. Det bare føles helt korrekt. Fra første anslag på gitaren til jeg vrir meg i heftige gitarsoloer før fingrene ikke klarer å følge med lenger.

Guitar Hero II er en klar forbedring i forhold til den strålende forgjengeren, og det absolutt beste musikkspillet jeg har hatt gleden av å teste. Det har kommet mange musikkspill opp gjennom tidene, men Guitar Hero var det første som klarte å plassere deg i sentrum. Du var helten og alle øyne var i din retning. Spillet briljerte, ikke bare på grunn av urlekker presentasjon, overlegen grafikk og et usammenlignbart utvalg i klassiske hardrock-perler. Det bød også på et enkelt, men samtidig dypt og interessant spillsystem som fikk til og med den mest uinnvidde musikkspill-fiende til å smelte som smør. Et par riff inn i Megadeaths Symphony of Destruction, og jeg var tapt i de udødelige hardrockriffenes forgjettede land. Det har også blitt latterlig mange runder på More Than a Feeling med særdeles høy gitarføring i svært sene nattetimer. Låtutvalget denne gangen er variert og inneholder egentlig noe for enhver smak, selv om det selvsagt er fokusert på rock i alle tenkelige former. Hvis du ikke finner minst 10 låter du digger her finnes det ikke håp.

I Guitar Hero II dreier den største nyheten seg rundt flerspillermodusen og muligheten til å velge mellom å spille komp eller sologitar. Man kan selv legge soloen på for eksempel Kiss Strutter (Ace Frehley hersker som en av tidenes gitarikoner) mens kompisen spiller Paul Stanleys tunge bakgrunnsgitar. På låtene som ikke har andregitar (for eksempel Message in a Bottle med The Police) er det i stedet mulig å utfylle gitaren med bassgangen, og The Police har for øvrig en av verdens kuleste bassganger (Stings frisyre hersker). Den nyheten høres kanskje ut som en spillmessig bagatell, men den innebærer en enorm forskjell i forhold til den allerede strålende flerspiller-modusen. Følelsen av selv å bygge musikken er betydelig større, og man slipper å dele på tonene, samt å måtte vente på den andre gitaristen. Det gir også en mye større følelse av å spille sammen, og det tar ikke mange låtene før man er fullstendig hekta. Sammen med überlekker, hardrock-stinkende presentasjon og fantastisk bra lydkvalitet inneholder Guitar Hero II ikke mindre enn 40 fantastiske gitarklassikere som gjør dette til et av de absolutt beste musikkspillene som noensinne har blitt sluppet.