Silent Hunter 4: Wolves of the Pacific

Noen synes flysimulator er helt fantastisk. Jeg synes det er pissekjedelig. Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke kan se de åpenbare kvalitetene i simulatorspill som er gjort ordentlig. Silent Hunter faller inn i samme bås.

Tenk Das Boot i Director's Cut. Utrolig bra film, men når du har bikket den femte timen så begynner det å bli nok. Mer enn nok. Jeg kjørte selvsagt i gang med karrieremodusen først og stod klar ved periskopet. Patruljerte farvann hvor fiendene skulle være, og ventet. Og ventet. Og mer venting. Når det først ble action var det utrolig moro.

Ta kommando, finn riktig posisjon og fyr fra alle torpedohøl. Problemet mitt er at det er et utmerket spill, men jeg kjeder meg altfor fort. Det er umulig å kritisere, og det handler utelukkende om smak og behag.

Denne gangen er du amerikansk ubåtkaptein som skal herje i Stillehavet, og Ubisoft har egentlig sørget for en drømmepakke for alle som liker denne typen spill. Her er det kampanjer og oppdrag i massevis, online kan man lage egne flåter og spille sammen, og grafisk sett ser det meget, meget bra ut. Vannet ser veldig ekte ut og modellene er nøye satt sammen og gir deg en god pekepinn på hvordan krigsskipene så ut på den tiden spillet foregår i. Lyden er også bra og selv om den til tider kan bli litt kjedelig, så høres eksplosjonene veldig godt og gir en god klang når du vet at torpedoen har truffet sitte sårbare mål. Til tross for at det hele går ganske sakte, krever mye tålmodighet og presisjon, så har utviklerne tatt noen smarte grep.

Gameplayet er som det bestandig har vært, litt krevende men ikke avskrekkende og har du først lært deg knappekombinasjonene, ja så skal ingen på bøljan blå føle seg trygge.

Det finnes spillmoduser som også er litt mer actionbaserte, men ikke vær redd, du kommer nok neppe til å måtte tørke svette på grunn av intensiteten. Silent Hunter: Wolves of the Pacific er et av de beste spillene som kommer i april, men det er definitivt et nisjespill, og noe som absolutt ikke passer for alle. Egentlig burde vi være glad for at det fremdeles finnes rom for denne typen utgivelser.