Wario: Master of Disguise

Wario: Master of Disguise, er Wario enda en gang på jakt etter gull, gull og atter gull. Nærmere bestemt hopper Wario inn i TV'en sin og stjeler en tryllestav fra en tryllekunstner. Tryllestaven som i vanlig Nintendostil kan snakke, forteller på en gentlemanaktig måte at den kan gi Wario forskjellige kostymer, og det er rammene for eventyret.

Warios første kostyme er et tyvkostyme Den Violette Vind, Stille og Dødbringende, en slett og skjult hentydning til Warios sjarmerende væremåter. Ja, ja, plottet er ikke noe mesterverk og jeg kan forsikre dere om at det heller ikke blir bedre! Etter hvert som spillet går fremover, får Wario etter hvert en hel garderobe av forskjellige kostymer. Kostymene gir Wario forskjellige ferdigheter. Tyvkostymet gjør Wario i stand til å hoppe høyt og løpe hurtig. Romdrakten får han til å sveve langsomt mot jorden og gir Wario en laserpistol. De mange kostymene man samler opp gjennom spillet åpner for nye puzzles som Wario kan gjøre. Hans professorkostyme og smarte briller gjør han i stand til å se skjulte ting. Det er faktisk ganske smart og åpner for sekvenser hvor man skal bruke tre forskjellige kostymer i slengen for å finne så senere komme seg til et annet puzzleri.

Smart kan man dessverre ikke kalle den måten man aktiverer kostymene på. Det gjøres ved å tegne et eller annet symbol på Wario ved hjelp av stylusen. Så langt, så godt. Men spillet er så dårlig til å fange opp de symboler man tegner at man sitter tilbake og ønsker seg muligheten for å aktivere kostymene ved hjelp av en knapp. Symbolene er ikke vanvittig avanserte, men de skal tegnes utrolig nøyaktig før spillet forstår de. I beste fall skjer det ikke noe, i verste fall får Wario et helt feil kostyme. Nå ja, tenker du kanskje, den slags kan jo skje. Ja, muligens for to år siden da utviklerne lærte DS'en å kjenne. Nå er det ingen unnskyldning for den slags tabber. Spillets dårlige symbolgjenkjennelse er veldig irriterende når den påvirker spillet. Bosskampene krever to eller flere kostymeskift og det heftige tempoet etterlater ikke plass til å sitte og fomle med symbolene.

Grafikken er det beste ved spillet som kanskje sier litt om standarden. Den er fin og fargerik. Den er godt nok preget av de fæleste klisjeer angående banedesign, men lar man det være, ser spillet ganske bra ut. Uansett hvor mye jeg anstrenger meg er det umulig å være overveldende positiv overfor Wario: Master of Disguise, som beklageligvis har altfor mange feil.