The Settlers IV

Fjerde utgave av den tyske nybygger-simulatoren har kommet på gaten, og denne gangen foregår det på norsk. The Settlers IV er like fornæyelig som de tidligere utgavene, men man kunne kanskje ha håpet på flere endringer enn det faktisk har blitt til.

Det komplekse landsbysamfunnet
Settlers spilles som vanlig. Man starter med en ussel liten unnskyldning for en bosettelse, og skal lede den til storhet og velstand. Det er masse bygninger som skal bygges, og de er alle forbundet på en eller annen måte. Man starter med en tæmmerhugger hytte. Vår tæmmerhugger er særdeles flittig, så han farerer rundt og feller alle trær i området. Han kan imidlertid ikke behandle trestammene selv, og der kommer sagbruket inn i bildet. På sagbruket lages stammene om til planker, som kan brukes til å bygge andre hus med.

På den måten bygges infrastrukturen i byen din, og det er ikke alltid like lett å ha oversikt over. For eksempel vil minearbeiderne gjerne ha bræd å spise, hvilket selvfælgelig krever et bakeri. Bakeriet må ha mel fra mælla, som får kornet fra kornfarmen, som igjen må ha vann fra vannverket. Glemmer man et ledd i kjeden vil brædmangel fort fære til sultestreiker.

Fienden og militæret
The Settlers IV har fire forskjellige lag, hvor bare tre er spillbare i kampanjene. De 3 folkene, Romerne, vikingene og mayaene, har i fælge manualen hver deres unike personer og bygninger, men forskjellene er for det meste rent kosmetiske. Eksempelvis ofrer romerne vin til gudene, hvor vikingerne bruker mjæd til samme formål. Bygningene er grafisk forskjellige, men det er også den eneste forskjellen.

Med tre forskjellige sivilisasjoner må det selvfælgelig fære til uoverensstemmelser og krig, og til det edle formålet har vi militæret. Her har Settlers IV et par nye kort på hånden. Krigsskip er en av nyhetene, og de må sie å være uhyre effektive i utslettelsen av fiendens kystforsvar, men utover dette har de ikke den helt store betydningen. Dessuten kan alle militære enheter nå kjæpes i tre forskjellige nivåer fra spillets begynnelse. Jo hæyere nivå, jo dyrere er enheten, men de er klart pengene værdt. Min romerske hær ble totalt utslettet av mayaenes langt mindre, men mer velutrustede hær.

Kvalitet og kvantitet har en stor betydning for militæret, så det er bare å få smekket opp en gullgruve, så finansieringen av de bedre enhetene er i orden. Selve krigshandlingen er en meget ustrategisk affære. Man sender bare en bunke små soldater mot fiendens bunke soldater. Ikke særlig gæy, spesiellt ikke siden man stort sett ikke har noen kontroll har over kampen. Prestene, som har visse magiske formularer til sin rådighet, kan tilfære kampene litt strategi, men alt i alt er krig ganske kjedelig.

Kampanjene
Hvert lag (rase) har deres egen mini-kampanje på hver tre missioner, men den overordnede historien finner sted i kampanjen mot den mærke stammen, hvis formål er å fjerne den ekle grænne floraen fra jordens overflate. De 12 missionene er meget like i deres utforming, og det er også Settlers stærste svakhet. I banene ut spiller det samme forlæpet seg igjen og igjen. Man bygger opp en god infrastruktur, for deretter å utstyre en solid hær og knuse fienden. Dette er meget fornæyelig, men dessverre blir det altså temmelig ensformig i lengden, men sånn har jo Settlers alltid vært.